Året 1814 og Eidsvollpakten

Danmark måtte gi fra seg Norge til Sverige, som under den tidligere franske general Bernadotte, nå svensk kronprins Karl Johan, hadde havnet på seierherrenes side i krigen. Mens Sverige fortsatt var opptatt i krigens siste fase, prøvde vi, med den danske prins og stattholder Christian Frederik i spissen, å unngå denne vanskjebne gjennom å erklære vår selvstendighet. Til det ville Christian Frederik ikke bare trenge en hær, men også et eget norsk sjøforsvar.

Kong Frederik hadde beordret de Norges-stasjonerte briggene hjem til Danmark. Men de var så viktige for oss at Christian Frederik motsatte seg dette, selv om han ikke bestred danskenes eiendomsrett til fartøyene. Det var en vanskelig situasjon for admiral Lütken, som på vegne av danskekongen var øverste marinesjef i Norge. Det ble løst ved at både Lütken og briggene ble tatt i arrest. Med briggen Allart forsøkte danske offiserer å stikke av fra den norske arresten, men briggen måtte snu da det norske mannskapet gjorde opprør, og de i tillegg ble beskutt av batteriet på Odderøya. Danske offiserer hadde frist på seg til 1. mai med å returnere til Danmark. Flere av dem følte seg så norske at de enten straks eller etter noe tid fikk godkjent norsk statsborgerskap og tjeneste i det nye norske sjøforsvaret. Der skulle de komme til å utgjøre en viktig ressurs.

Norge fikk sin selvstendige marine den 12. april 1814.

Det ble utstedt en parolebefaling av Prins Christian Fredrik om at kaptein Tomas Fasting var gitt kommando over "Kongeriket Norges bevegelige Søemagt og Øvrige Søedefension".  Det såkalte "Søekrigs- Commissariat" ble opprettet i Kristiania med kommandør Jens S Fabricius som sjef. Oppgaven for dette kommissariatet var "at overtage Bestyrelsen af Søestatens Økonomi og Forsorg for sammes Fornødenhedet".

På de underliggende sidene utdypes historien om både opprettelsen av Sjøforsvaret, grunnloven og forhandlingene med svenskene.

Bakgrunn for 1814

Som svensk kronprins bestemmer den ex-franske general Karl Johan seg i 1812 for å satse på å overta Norge som krigsbytte fra Danmark. Han stoler ikke på stormaktenes løfter om dette. Ved Kieltraktaten tvinger han gjennom sin vilje i forhold til et svekket dansk rike. Under ledelse av Christian Frederik gjør Norge på egen hånd opprør mot Kieltraktaten. Fordi Karl Johan fortsatt kjemper mot Napoleon, tar det tid før Sverige reagerer militært.  

Marinens menn på Eidsvoll

At så mange som 33 av de 112 representantene til riksforsamlingen kom fra Forsvaret, er av noen sett på som en bevisst skjevfordeling, fordi Christian Frederik anså Forsvarets folk som sikre tilhengere av hans selvstendighetslinje. Men det er også hevdet at det var et naturlig antall, ut fra Forsvarets posisjon i samfunnet i 1814. At Sjødefensjonen ”bare” fikk fire representanter, kan høres lite ut, sett på bakgrunn av innsatsen gjennom de syv krigsårene. Det kan henge sammen med at en egen norsk hær var etablert allerede i 1628, med en stor organisasjon og mange synlige offisersstillinger. Norsk marinepersonell hadde før 1814 vært en del av den danske Søeetaten, med mindre mulighet til å gjøre seg synlige i Norge.
I Sjøforsvaret er vi uansett svært stolte av våre fire representanter – som vi ønsker å fremheve i dette jubileumsåret.

Blokade – våren 1814

Gjennom syv harde krigsår hadde Norge slitt med mangel på korn og andre matvarer som følge av den britiske og tidvis den svenske blokaden av landet. At vår selvstendighetskamp våren 1814 medførte en ny runde med blokade, hindret ikke den norske kampviljen. Våre brigger var nå svært gode å ha. I tillegg var de britiske fartøyene ikke overdrevent ivrige i å utøve sin pålagte blokade. 

Opprustning – krig

Da det våren 1814 ikke lykkes å få Storbritannias støtte til vår selvstendighetskamp, var en krig mot Sverige ikke til å unngå.

Å gi opp uten kamp ville være et lite ærerikt og et svik mot hele grunnlovsprosessen.

At Sjøforsvaret ble trukket tilbake uten å være i kamp, bidro til at krigen ble meget kort. Det var bittert i samtiden, men på lang sikt trolig likevel det beste.     

Høsten 1814

Selv om Mossekonvensjonen av 14. august var gunstigere enn vi kunne fryktet, var spenningen ikke over før Stortinget hadde sagt sitt. Beredskapen ble derfor opprettholdt på marinefartøyene, og denne ekstra belastning skapte en del misnøye. Den nye grunnloven av 4. november var ikke noe dårlig grunnlaget å bygge vårt nye sjøforsvar på.

FOR KONGE, FEDRELAND OG FLAGGETS HEDER

At dette begrepet har blitt et slags motto og ledestjerne for personell i Sjøforsvaret har trolig flere grunner:

Flagget: Har alltid vært et spesielt symbol for Marinens personell.

Kongen: Har for Marinens personell en lignende rolle.

  • Historisk gikk kongene selv ofte om bord som øverstkommanderende.
  • Kongen har ofte blitt sett på som «rederen» - og kongene har ofte hatt et tett forhold til Marinen.
  • Sjøforsvarets personell har – også når det ikke var så populært – blitt ansett som særlig kongelojale.
  • Under Sjøforsvarets fortsatte tjeneste fra allierte baser under hele annen verdenskrig – vokste det frem ekstra sterke bånd mellom Sjøforsvaret og Kong Haakon og Kronprins Olav.

Fedrelandet: Under de mange harde prøvelser og det store savn også Sjøforsvarets personell har vært utsatt for, både i krig og fred – har vissheten om at deres offer har vært i fedrelandets- og i «de der hjemme» sin interesse, vært en avgjørende motivasjonsfaktor. Selvstendigheten vi tross alt fikk i 1814 økte helt sikkert denne faktoren – og den ble nok ytterligere økt etter 1905.

Måtte Fredrik 6. miste Norge?

Av Øystein Rian

Noen vil hevde at spørsmålet i overskriften er unødvendig: Det er et historisk faktum at Fredrik 6. måtte avstå Norge til kongen av Sverige i Kiel 14. januar 1814, og historikere bør nøye seg med å forklare hvordan og hvorfor det skjedde. En slik tilnærming kan føre til en deterministisk og teleologisk historieskriving. Historien blir uinteressant når man tar den for gitt på denne måten, og nærsynthet gir trivielle årsaksforklaringer – ja, historiesynet blir nærmest fatalistisk: Det som skjer, det skjer.