Karljohansvern

Karljohansvern - hovedbase i motvind

Tilfeldighetenes spill førte til at det for mer enn 190 årsiden, ved kongelig resolusjon av 21. november 1818 ble bestemt at ”Horten ved Christianiafjorden skal være Lokale for et anlæggende Hovedetablissement for den norske Marine, og at Bestyrelsen af dette indtil videre skal underlægges Fredriks­værns Værft”. I protokollen fra den konglige resolusjonen, som er undertegnet av Carl Johan og statsminister Peder Anker, ble det anført at man måtte gå til innkjøp av noen av gårdene som lå rundt bukten for på den måten å sikre at Staten ville få full kontroll over området. Planene den gang var enorme, innkjøpene av arealer deretter, men historien har vist oss at den ville det annerledes. Men uten marinen eller skipsbyggeriet intet Horten.

I det lange tidsrom da Norge var forent med Danmark, frem til 1814, fantes det ingen hovedstasjon for den norske flåte. Flåten, som inn­til 1807 var av anseelig størrelse, var felles for de forente riker, og dens hovedstasjon var København.

Men det var også havner i Norge, hvor bygging og reparasjoner av fartøyer ble utført. En av de be­tydeligste var Stavern. Utbygget som orlogsstasjon med skipsverft i 1750.  Det fikk navnet Fredriksværns verft etter kon­gen, Fredrik V.

Da så foreningen med Danmark ble brakt til opphør i 1814 ble Fredriksvern automatisk hovedstasjon for den norske flåte, og til det vi hadde av flåte i 1814 var den stor nok.

Orlogsflåten besto ikke av mer enn sju brigger med en besetning på 600-700 mann, åtte skonnerter og et hundretalls rofartøyer. Ved verftet i Stavern lå en brigg på bedingen og ble sjøsatt i 1815 med navnet ”Fredriksværn”. Marinen hadde 34 offiserer og 124 månedsløytnanter. Offiserene ble stort sett gående ledige etter krigen og månedsløytnantene fikk avskjed. Briggene var de siste rester av den store norsk-danske orlogsflåten som britene hadde beslaglagt i 1807.

Fra fergested til marinebase

Etableringen av Karljohansvern som hovedbase for Sjøforsvaret var omstridt fra første øyeblikk. Det var enorme planer som lå til grunn for valget om å forlate Fredriksværn og bygge nytt. Konflikten mellom kongemakt og Storting og de mange utfordringene i et lutfattig Norge førte til at marinebasen i horten aldri ble hva den var tenkt å være.

Skipsbyggeriet og marineverftet

Fra det første seilskipet, FREIA, ble sjøsatt i 1828 og frem til krigsutbruddet 1940 ble det bygget 133 marinefartøyer ved skipsbyggeriet på Karljohansvern. Skipsverftet var ikke bare et industriteknologisk lokomotiv i landet, men også Hortens største arbeidsplass.

Sjøforsvaret i Horten og distriktet

Med etableringen av marinebasen på Hortenstangen (Karljohansvern), førte til stor aktivitet også utenfor marinebasen. I byen kom en rekke lokaler med tilknytning til fagforeninger og yrkesgrupper, i omegn ble det bygget fabrikker og instalasjoner som indierkte eller direkte var knyttet til Marinebasens tilstedeværelse. Under okkupasjonen bygget tyskerne en rekke anlegg i nærområdet som marinen selv kunne ha glede av etter frigjøringen.

Bombetoktet som la skipsverftet i ruiner

Av Jan Ingar Hansen, Arkivar, Marinemuseet

23.februar 1945, helt i sluttfasen på krigen ble det tyske marineverftet på Karljohansvern bombet av allierte styrker. Det brant i flere dager og verftet lå i ruiner. Da freden kom drøye to måneder seinere var lite gjort og i gledes bruset i mai fryktet mange at skipsbyggeriet ikke ville bli gjenoppbygget og hjørnestensbedriften ville bli nedlagt. Mange snakket allerede om flytting av marinebasen til Bergen.