Undervannsvåpenet

Undervannsvåpenet

Verdens første brukbare undervannsbåt ble bygget av amerikaneren Bushnell for over to hundre år siden, i 1775. Den så ut som om den var satt sammen av to skilpadderygger og ble av den grunn kalt TURTLE. Denne merkelige farkosten ble brukt i et forsøk på å sprenge det britiske blokkadeskipet EAGLE i luften under den amerikanske uavhengighetskrigen. Forsøket mislyktes da man ikke klarte å feste sprengladningen til kobberhuden på EAGLEs skrog.

Her hjemme syslet smeden Mikkel Halsteinson fra Lofthus i Hardanger med planene om en "undervassbåt" i 1808. Av økonomiske årsaker strandet prosjektet om den rodrevne "Baad at gaa under vandet", og det skulle gå hundre år før vi fikk en undervannsbåt her i Norge. Man fulgte nøye med det som skjedde i den materielle utvikling av fartøyer i utlandet, og ved århundreskiftet begynte marinen å studere prøver med ubåter hos The Holland Torpedo Boat Company i USA.

Kobben - A1 - under bygging

Fra sjøsettingen A1

Planene om å anskaffe en ubåt møtte stor motstand i Stortinget i 1902. Ikke før i 1906 ble de første bevilgningene til bygging av ubåt gitt. Tilbud ble mottatt fra seks firmaer og valget falt på det tyske Germaniawerft i Kiel. Den 27. august 1908 ble byggenummer 140 kjølstrukket ved verftet i Tyskland og den 5. mai 1909 ble "undervandsbaaden" KOBBEN sjøsatt. Kommando ble heist i Kiel den 28. november

1909 og KOBBEN ankom Horten søndag den 12. desember 1909 kl. 23.00. Den 21. februar 1913 byttet KOBBEN navn til A-1. Samtidig var det på den tiden tre nesten ferdigbygde ubåter ved Germaniawerft og disse fikk navnene A-2, A-3 og A-4. Den siste ubåten i A-klassen skulle leveres i 1914 og få navnet A-5, men ble beslaglagt av tyskerne ved utbruddet av første verdenskrig. Tyskerne brukte den deretter som øvelsesbåt i Østersjøen. A-1 , ex KOBBEN, ble utrangert i 1926 og solgt tilopphugging i 1933.

De tre gjenværende ubåtene i A-klassen ble lagt i reserve i 1926 og tatt ut av "møllposen" da nøytralitetsvernet ble opprettet høsten 1939. Båtene var håpløst gamle og umoderne, men fikk forsvaret av Oslofjorden som oppgave. Neddykkingstiden var på flere minutter og det var mye når en sammenlignet med datidens moderne ubåter som bare brukte 30 sekunder på å komme under vannet. De var også utstyrt med et periskop som ikke kunne foreta observasjoner av luftrommet mot flyangrep.

A-2 har gått over i historien som verdens eldste operative ubåt etter at den kom i kamp med moderne tyske sjøstridskrefter i Oslofjorden om morgenen den 9. apri11940. Da alarmen gikk ved Teie ubåtstasjon kl. 04.00, gikk A-3 og A-4 sydover mot sine felter ved Fuglehuk og Færder. A-2 gikk ut Torgersøgapet da to små ukjente fartøyer ble observert ved Vallø. Dette var de to tyske Raumboote R.22 og R.23, små hurtiggående minesveipere, som gikk med full fart mot den neddykkende A-2. Det ble sluppet seks -syv synkeminer og eksplosjonene presset ubåten til overflaten. Da A-2 kom opp ble den beskutt med kanoner. Tårnet fikk flere treff av de tyske granatene og angrepsperiskopet ble ødelagt. Ubåten dykket igjen og gikk ned til 35 meter hvor den la seg på bunnen. R.22 og R.23 fortsatte angrepet med flere synkeminer. Det må ha vært en forferdelig opplevelse for besetningen ombord i A-2, som var under kommando av Kaptein Frithjof van Severen Fjeldstad, sjef for 1. Undervannsbåtsdivisjon. Det ytre skroget på ubåten var ikke trykkfast og de tynne platene i skroget var flere ganger tidligere blitt bulket under gange i is. Man kan lett forestille seg hvordan det føltes da synkeminer med ca. 200 kg sprengstoff eksploderte i umiddelbar nærhet og lekkasje oppsto i tårn og skrog.

Det ble raskt besluttet å gå opp for å forhindre totalforlis. A foreta et angrep med periskopet ødelagt var nytteløst. A-2 ble beskutt med en gang den brøt overflaten, men da tårnluken ble åpnet opphørte ilden og besetningen kunne overgi seg. R.22 tok ombord fangene og lot ubåten drive inn mot Vallø hvor den gikk på grunn. Da den norske besetningen senere på dagen ble frigitt, gikk de ut med en bevoktningsbåt og fikk A-2 inn til Teie ubåtstasjon, hvor den ble oppgitt som vrak. Tyskerne hugget opp ubåten senere under krigen.

A-3 og A-4 ble senket av egen besetning i Engøybukta. De ble hevet etter krigen og hugget opp.

Erfaringene fra ubåtkrigføringen under første verdenskrig førte til ønske om å utvide ubåtflåten. De nye båtene skulle bygges for erstatningsbeløpet for de to panserskipene som ble beslaglagt av Storbritannia ved utbruddet av første verdenskrig. Ubåtene fikk betegnelsen B-klassen og ble bygget på lisens etter den amerikanske Holland-type. I alt ble seks B-båter bygget ved Marinens Hovedverft i Horten, men selve skrogene til B-3 og B-5 var bygget ved Kaldnes mek. Verksted i Tønsberg. Byggingen gikk meget sent av mange årsaker, blant annet materialmangel. B-1 ble sjøsatt i 1922 og den siste, B-6, i 1929.

 

Undervannsbåtene B2, B3, B4

Det ble også under første verdenskrig bestemt å bygge en C-klasse ubåt etter design fra det amerikanske Electric Boat Company. Dette ble stoppet etter at USA kom med i krigen i 1917.

 

Da Tyskland angrep Norge var til og med B-klassebåtene foreldet. Dykketiden var altfor lang, godt over ett minutt, og det sier seg selv at sjansene for å komme unna ved et flyangrep var små.

 

B-4 lå ved Marinens Hovedverft i Horten for overhaling. Da det begynte å skje ting ute i Oslofjorden gikk den ut og la seg ved Filtvet, hvor den ble tatt av tyskerne den 10. april. B-2 og B-5 gikk ut fra Kristiansand S., da tyskerne forsøkte å trenge forbi Odderøya. De ble oppdaget av tyske fly og beskutt. Ubåtene dykket og ble liggende på bunnen i flere timer. Senere gikk de opp og inn til Fiskå Verk hvor de ble liggende inntil den tyske marine overtok dem den 11. april kl. 19.00. B-6 lå ved Flatøy ved Bergen da Bergen Festning og Marineholmen ble overgitt til tyske styrker. Ubåten fikk ordre om å gå inn i fjordene, og vente der på videre ordre. Den gikk nordover og inn i Sognefjorden, hvor B-6 opererte til 1. mai da den gikk til Florø for å bunkre. Det var meningen at B-6 skulle gå til Storbritannia sammen med jageren TROLL og torpedobåten SNØGG, men på grunn av trussel om bombing av Florø ble alle tre fartøyene overgitt til tyskerne intakte. Av de fire B-båtene tyskerne tok, ble bare B-5 og B-6 brukt, som skolefartøyehe UC-1 og UC-2.

 

B-1 og B-3 opererte i Ofotfjorden i aprildagene 1940, og de fikk ordre om å bryte ut og komme seg vekk. Tyskerne hadde tydeligvis oppdaget dem, for en tråler drev og søkte etter B-1 i Bogen. Det ble derfor besluttet å legge ubåten på bunnen inntil videre for å hindre total ødeleggelse. B-3 gikk nordover og forsøkte å ta seg over til Storbritannia den 8. juni 1940, men ble forhindret av en batterieksplosjon og måtte returnere til Alsvåg i Vesterålen. Der senket besetningen B-3 den 10. juni for at den ikke skulle bli tatt som krigsbytte.

 

B-1 ble hevet fra sitt skjulested av besetningen da britiske tropper gikk iland i Bogen. Deretter ble den sendt til Øst-Finnmark for å patruljere i Varangerfjorden. Da kampene i Norge opphørte i juni fikk B-1 ordre om å gå til Storbritannia. Under norsk kommando ble den avgitt til Asdicskolen ved 7. Britiske Ubåtflottilje og tjenestegjorde som øvelsesskip fra september 1940 til april 1944. Da ble kommandoen strøket og ubåten gikk i opplag. I tjenesten som øvelsesskip var B-1 målfartøy under ubåtsøk og hadde blant annet eskortefartøyet HMS PHILANTE som "motstander". HMS PHILANTE er nok idag bedre kjent som Kongeskipet NORGE. B-1 kom tilbake til Norge i 1945, og ble kondemnert i 1946 og solgt til opphugging. Tårnet ble skåret av og står idag på kaia til ubåtbasen på Haakonsvern ved Bergen.

 

Marinen overtok sin første britiskbygde ubåt, HMS P-41, den 7. desember 1941. Dette var en U-klasse ubåt beregnet på operasjoner i kystfarvann. HMS P-41 ble døpt UREDD. Bare syv patruljer fikk UREDD utføre før den ble minesprengt i et ukjent tysk minefelt sør for Bodø i februar 1943. Alle ombord, inklusive fem mann fra Kompani Linge, omkom. Vraket av UREDD ble lokalisert i november 1985 etter at Marinemuseet i Horten hadde fått opplysninger som bekreftet at det var lagt miner i dette området. Den 13. mars 1986 ble UREDD vigslet som krigsgrav ved en minnehøytidelighet ombor i K/V NORDKAPP på det stedet i Fugløyfjorden hvor vraket ligger.

 

Etter tapet av UREDD overtok marinen den 10. mars 1943 en annen U-klasse ubåt, HMS VARNE, som ble omdøpt til ULA. Den 19. april 1944 ble den tyske ubåten U.974 senket med torpedo fra denne norske ubåten. Nok en båt ble overtatt i august 1944. Det var HMS VARIANCE, en V-klasse ubåt, som var modifisert utgave av U-klassen. Denne fikk navnet UTSIRA. Både ULA og UTSIRA fortsatte sin tjeneste i marinen etter krigen inntil de ble utrangert og solgt for opphugging i 1965

Undervannsbåt-teknologi

Undervannsbåtenes fortrinn har vært og er fortsatt – tilstede men usynlig.

Gjennom hele perioden med undervannsbåter har arbeidet med å forbedre og utvikle ny teknologi knyttet til undervannsbåter vært omfattende. På den andre siden har arbeidet med å finne og om ønskelig uskadeliggjøre undervannsbåtene også vært en prioritert oppgave. Dette har presset utviklingen fremover - en utfordring som ofte handler om å utfordre naturlovene og optimalt beherske elementene utfra den til enhver tid tilgjengelige teknologi og kunnskap.