Torpedoavdelingen

I 1875 oppnådde bestyreren av Torpedovesenet at 3 underkanonerer og 5 uttjente konstabler av det Sjømilitære Korps ble organisert i en egen Tor­pedoavdeling ” . . til behandling af saa farlige sager som de der tilhøre torpedovæsenet.” Avdelingen hørte fortsatt inn under Marinens håndverks­korps, men Stortingets militærkomite mente at den burde gis selvstendig status under ledelse av bestyreren for Torpedovesenet.

Departementet lot utarbeide en plan som ble godkjent ved kgl. res. av 14. oktober 1876. I hovedtrekk gikk planen ut på:

  1. Torpedoavdelingens hensikt var å avgi spesialutdannede mannskaper til betydning av minesperringer og torpedoer ombord.
  2. Avdelingen ble underlagt Sjefen for Torpedovesenet som til assi­stanse skulle ha en offiser som Kompanisjef og en eller to offiserer som assistenter og arbeidsforstandere.
  3. Rekrutteringen skjedde ved verving for 6 år ad gangen. Den militære grunnutdanning skulle gis ved Sjømilitære Korps.
  4. I Torpedoavdelingens skole skulle underoffiserer og menige under vises i følgende fag:

a) Alminnelig elektrisitetslære og spesielt de elementer av den son hadde betydning i torpedovesenet.

b) Læren om eksploderende stoffer og knallsatser.

c) Teoretisk og praktisk kjennskap tit torpedomateriellet.

d) Telegrafi med ferdighet i å utføre de signaler som behøvdes i stasjons­tjenesten.

e) Dampvesen, spesielt ferdighet i å kunne behandle torpedovesenets dampkraner, spill  og damp-luftpumper, samt å kunne betjene maskinen på en dampbarkass.

f) Hydrografi tilstrekkelig tit å kunne foreta opplodding og detalje­maling for en    minesperring.

Denne skoleplanen ga en for sin tid meget avansert teknisk utdanning og stilte store krav til elevenes kvalitet. Den tallmessige målsetting for Torpedoavdelingen var i første omgang 3 offiserer og 50 underoffiserer og menige, men i budsjettet for 1877/78 innskrenket Koren seg til å føre opp bare 23 av siste kategori.

Torpedoskolen flyttet i 1877 inn i den nye men ennå primitivt utstyrte verkstedbygningen på Bromsjordet. Samme år ble det bygget et magasin på Østøya til oppbevaring av ildsfarlige stoffer, men selve torpedobehold­ningen ble lagret i 3. etasje i magasin nr. 1 til 1887, da bygningen på Broms­jordet ble utvidet. Først i 1896 ble torpedomagasinet på Krim bygget.

Resultater

Bevilgningene til Forsvaret og i særdeleshet til Marinen hadde i mange år vært små, men fra 1880 av sank de til et lavmål. Forfallet og flåtens utilstrekkelighet var til å ta og føle på. Flåteprogrammet av 1877 forutsatte en skjærgårdsmarine med små kanonbåter rundt de fire pansrede monitor­ene som var anskaffet kort før 1870, men fornyelsene holdt ikke på noen måte tritt med den raske foreldelse av materiellet.

I dette mørke bildet er det bare Torpedovesenets forsøk og resultater som gir en lysere kontrast. I løpet av 10 år hadde kaptein Koren og hans folk bibragt Marinen et solid teoretisk og praktisk kjennskap til et våpen­system som ennå 100 år senere ikke synes å ha tapt sin slagkraft. Gjennom foredrag, utredninger og anbefalinger oppnådde han at grunnlaget ble lagt nettopp i forfallstiden til et torpedovåpen som i meget sterk grad gav mening til begrepet skjærgårdsforsvar. Byggeplanene fra 1877 ble modifisert i pakt med utviklingen av det nye våpen, dels som supplement til artilleribestyk­ningen på kanonbåter, dels ved introduksjon av norskbygde rene torpedo­båter. Kanonbaten NOR (1878), GOR (1884) og TYR (1887) fikk undervanns baugrør til 19 fots torpedoer, mens VIDAR (1882) ble utstyrt med rammer på sidene til 14 fots torpedoer. Dampkorvetten ELLIDA (1880) fikk likeledes et undervannsbaugrør, men var med sitt treskrog, barkrigging og damp­maskin en håpløs hybrid av gammelt og nytt.

I 1881 strakte Karljohansverns Verft kjølen til den første virkelige torpedobåten. Det var LYN som løp av stabelen i 1882 (omdøpt 1887 til OD). Den var 29 meter lang, 42 tonn dpl, gjorde hele 18 knop og hadde en besetning på 13 mann. Den var konstruert med fast overvanns baugrør. I de følgende år ble den fulgt av BLINK og GLIMT (begge omdøpt 1887 til SPRINGER og RASK), PIL, SNAR, ORM og OTER. Den siste ble sjø­satt i 1888.

Dimensjonene ble for hver båt øket noe, slik at ORM og OTER målte 33 meter med 55 tonns deplassement. Alle unntatt den første hadde to torpedoer. Disse 7 torpedobåtene blir i mange kilder omtalt som del eneste brukbare sjøkrigsmateriell marinen disponerte i denne tiden.

En viktig konsekvens av at båtene ble bygget på Horten var at det måtte etableres et samarbeide mellom Torpedovesenet og verftet. Sjefen for Torpedovesenet hadde sin hånd direkte i konstruksjonplanene, mens folkene hans sørget for praktisk kontroll under arbeidets gang.

Med det økte antall torpedofartøyer steg også behovet for flere torpedoer, men den høye pris og de knappe bevilgninger gjorde at beholdningen øket bare langsomt. I 1882 disponerte marinen 34 Whitehead torpedoer. De nye torpedoene inneholdt mange forbedringer som det var ønskelig å få overført også til de 25 som var anskaffet i 1876. De nye var f. eks. dobbelskrudde og gikk derfor bedre og sikrere enn de gamle. Så langt de årlige bevilgninger tillot ble de fra 1885 av sendt til Karlskrona der de ble ombygget av ingeniør Søderstrøm. Resultatet var over all forventning godt idet farten øket til 25 knop.

Etter 16 år som sjef for Torpedovesenet overlot Koren, som i 1884 bli utnevnt til kommandør, ledelsen til kaptein R. M. Klingenberg. Koren bli utnevnt til kommanderende Admiral i 1891, men måtte ta avskjed i mai 1893 etter kritikk i Stortinget fordi han hadde påskyndet utrustningen av årets øvelsesfartøyer slik at de kunne være klare til å gripe inn mot de uroligheter man fryktet i hovedstaden da regjeringen Emil Stang ble utnevnt. ”.. I honom mistade marinen en dugande man..” skrev kong Oscar.

Admiral Koren døde allerede samme år. Den våpentekniske avdeling han hadde grunnlagt sto samtidig foran store arbeidsoppgaver i forbindelse med marinens gjenreisning.