Bakgrunn for opprettelsen

Det store antallet sjauere og tilreisende til Hortenstangen bød på store sosiale problemer. Et av dem var bruken av brennevin. Etter 1814 var brenning hjemme tillatt, og brennevin var på hver manns bord. Etter statistiske beregninger rundt 1840 kom mann frem til at det årlige forbruket var omkring sju liter ren sprit på hver innbygger. På verftet i Horten hadde det vært en del av ansettelses forholdet å ha rett til en kvart liter brennevin om dagen. Forholdene ble etter hvert så ille at det nesten ikke var til å leve med.

Verftsjef O.W. Erichsen måtte ved utgangen av 1847 gå til det skritt å forby detaljsalg av brennevin. Holmestrands-Posten gir en beskrivelse av situasjonen;

”især fordi Horten som Marineetabliement eller Værft er blevet Opholdsstedet for en baade talrig og broget Forsamling af Mennesker, deels fra Broderlandet, dels fra forskjellige Egne i vort eget Land, og hvilke ved Virksomheden paa Horten og den derved aabnede Erhvervskilde har følt sig henddragne til Stedet”.

Fra 1. januar 1852 ble det igjen lov å selge brennevin på Horten. Forbudet hadde ikke fungert og hadde i stedet ført til en oppblomstring av hjemmebrenning, smughandel og andre lovovertredelser, ”i det enhver skog, enhver ås, enhver mørk aften eller natt ga ham uhindret adgang til nesten uhindret å øve sin bedrift”.  Politimester Blom mente straffereaksjonene var så lite avskrekkende at forbudet hadde lite for seg. Blom mente derimot at det å tillatte salg ville kunne hindre smughandelen og kanskje bringe den til opphør. Gjengangerens årganger fra 1850-årene er borte så vi har bare Holmestrands-Posten som kilde for hvorledes situasjonen var på Horten i disse årene, men den beskrivelsen er trolig dekkende for sitiuasjonen; ”Ganske tidlig paa Formiddagen saaes berusede Folk, ligesom Man næsten til ethvert Øieblik kunde iagtta de brogede Grupper som plaserte sig paa forskjellige Steder for – under Sang og Hurraraab – at indtage Nektaren. At slagsmaal og Arrestationer vil finde Sted ved en slig Anledning som denne, var noget Man Ventede, og dette uteblev da heller ikke”, skrev avisen.

Det kan tyde på at Blom fikk rett i sine antagelser for på begynnelsen av 1852 henviser Marinens overlege C. W. Rønne til politimesterens beskrivelse av situasjonen; ”Drukkenskap og derav følgende uordener, forseelser og arrestasjoner har vært mindre hyppige siden utsalget av brennvin er blitt tillatt. Det kan virke som bedringen bare gav midlertidig effekt for allerede året etter tegner overlegen et langt dystrere bilde av situasjonen: ”Vi kan desværre ikke udtale os saa fordelaktig som i 1852” skrev Rønne. Han skrev videre,”Fortæringen af Brændevin har i følge de os meddelte Oplysninger i det forløpne Aar været umaadelig, og Berusede i Mængdevis, ravende paa Landeveien eller udsovende Rusen paa aaben Mark og i Grøfter, har vi sidste Sommer og Høst daglig havet Anledning til at se”.

Vi kan bare ane hvor store problemmer det var her i anleggsperoden og hvorledes det store antall sjauere og tilreisende arbeidssøkende menn har satt sitt preg på området. Det at boligstandaren var så dårlig og langt fra tilstreklig gjorde nok også sitt til den spesielle situasjonen.

At det i tillegg hersket en koppeepedemi de første ukene av 1853 gjorde ikke situasjonen bedre og politimester Blom satte opp plakater i distriktet som forbød alle offentlige sammenkomster til dans eller lignende.

I Gjengangeren i mars 1855 leser vi at drikkingen og natteliv fortsatt er et problem; ”Her klages, og det vist ikke uden Grund, over de mange Børn, som gaar og betler. Grunden til dette Uvæsen i vore gode Arbeidstider maa formodentlig ligge i Forældrenes uordentlige Levned. Politiet skal i den senere Tid have mulkteret adskillige her for Nattesæde, Drik og Kortspill.”