Første verdenskrig – 1914-1918

2.august 1914 ble det skutt fem skudd fra Marinens hovedbase på Karljohansvern – varselet om mobilisering. Første verdenskrig var et faktum. Fra første stund var det klart at nøytralitetsvakten måtte ha front mot sjøen. Marinens flygevåpen ble også mobilisert, selv om det til å begynne med bare var beskjeden aktivitet ved hovedflystasjonen i Horten. Det eneste flyet var Rumpleren, ”Start”.

3.august 1914 overtok staten en Maurice Farman fra Roald Amundsen, et fly han hadde tenkt å bruke i sitt fremstøt mot Nordpolen, noe verdenskrigen nå satt en stopper for. Departementet bestemte allerede 8. august, at flyet skulle utlånes til Marinen. Flyenes hjemmestasjon var hele tiden Karljohansvern, med Gyth Dehli som gruppesjef. Med en Colt pistol til flygeren og et Krag Jørgensen gevær til observatøren, ble flyene satt inn i nøytralitetspatruljering mellom Hvalerøyene og Jomfruland. Amundsens fly fungerte tilfredsstillende, men ble tilbakelevert etter ett års tjeneste, da de nye MF.1 var ferdig bygget. 

Provisorisk sjøflystasjon på Jæren

Det ble allerede 3. august 1914 opprettet en provisorisk sjøflystasjon på Jæren. Grunnen til dette var et tilbud fra Trygve Gran om å kjøpe hans Bleriot XI. Flyet sto lagret på Jæren etter Grans kryssing av Nordsjøen fra Skottland til Norge 30. juli 1914. Flyet ble innkjøpt av Hæren, men utlånt med flyger til Marinen. Fra samme dag ble Trygve Gran utnevnt til flyger med premierløytnants grad i Hæren. Sammen med Grans mekaniker, Jul Hansen og syv flysoldater som hjelpemannskaper var de klare til tjeneste 5. august ved Reve på Jæren. Samme dag var flyet i luften. Dårlig vær førte til at flyet bare var i luften 10 timer, frem til Forsvarsdepartementet besluttet å legge ned stasjonen 13.oktober 1914. Flyet ble overført til Kjeller og mannskapene til sine respektive avdelinger.

Nye fly

Så stor var iveren etter å komme videre, at Marinens flygevåpen allerede høsten 1914, og før penger var bevilget av Stortinget, begynte å produsere sine egne fly. Tegningsgrunnlaget til den første serien kalt MF.1 var tegninger av Maurice Farman, man hadde fått låne sammen med Amundsens fly. Disse ble tilpasset av Gyth Dehli som var Flygevåpenets leder. I juni 1915 var det første ferdig og i løpet av høsten ytterligere to. Det ble til sammen bygget seks fly av denne typen, men med visse modifikasjoner.

Virksomheten

Bemanningen i juni 1915 besto av Kaptein Halvdan Gyth Dehli som sjef og premierløytnant Thomas Juel Thommessen som NK. Underoffiserer var mekaniker Karl S. Hansen og mekanikere 2. kl. Hagbart Frydenberg og Gottfred W. Geist. Faste menige var fyrbøter Johan Gunerius Guldbrandsen og Gustav Grette. I tillegg kom noen utskrevne menige og noen av elevene ved første flykull ved Flygeskolen.

Vinteren 1915/1916 ble vanskelig for gruppen og allerede i oktober førte værforholdene til at det meste av flygingen måtte innstilles. Da isen la seg ved juletider var flyhavnen i Horten ikke lenger mulig å bruke. Først neste vår kunne virksomheten gjenopptas.

23. oktober 1916 ble det bestemt at flygruppa skulle skilles fra den øvrige virksomheten og direkte underlegges sjefen for Marinens flygevåpen. Flygruppen ble holdt i beredskap fram til krigens slutt i november 1918. Marinens flygevåpen fikk ingen stor betydning for nøytralitetsvakten. Til det var det for få fly og stasjoner utenfor Horten.

Penger og flere fly

MF2 på lekter ved siden av Kobben

Det ble bevilget ekstraordinære midler i forbindelse med nøytralitetsvakten. Det gjorde at Marinens flygevåpen kunne sette i gang byggingen av nye rekognoserings- og kampfly. Det første var MF.2, som i tillegg til Madsen rekylgevær, kunne ta med to små miner eller bomber, samt radiosender. To slike fly ble levert sommeren 1916.

Det siste rekognoseringsflyet av Farman-typen som ble bygget for ekstraordinære midler var

MF.3 (med nummere fra F.14 til F.20). Fire fly ble levert fra Flyfabrikken i løpet av 1917. Typen hadde større gondol, kraftigere motor og var svært vellykket for norske forhold. Den ekstra motorkraften gjorde at det også kunne ta av fra is og snødekke. Flytypens gode bæreevne gjorde det mulig å gjennomføre de første forsøkene med torpedoer i november 1918.

Sopwith Baby

I Storbritannia hadde Royal Navy satset på flyet Sopwith Baby til rekognosering og som motmiddel mot undervannsbåter. Flytypen var en videreutvikling, med flottører, av flyet ”Schneider Cup” som hadde vunnet en internasjonal hastighetskonkurranse i 1914.  Norge hadde rundt 1916 ute flere følere om kjøp av sjøfly med stor fart. I mars 1917 hadde Gyth Dehli sett flyet i aksjon. Han var begeistret og anbefalte flyet, men i utgangspunktet var britene lite interessert i et salg. Vår posisjon i Storbritannia var imidlertid sterk, og det ble etter hvert avtalt kjøp av 10 fly og full opplæring av fire flygere og to mekanikere i England.

Sopwith Baby

På grunn av fare for torpedering ble de fire første flyene sendt med to skip til Bergen i september 1917. De seks siste kom våren og sommeren året etter. Sammen med flyene ble det levert 15 motorer, 16 Lewis maskingevær og en mengde annet utstyr. Betalingen ble god butikk fordi Marinens flygevåpen hadde kjøpt pund i Hambros bank i London i 1918, men da regningen skulle betales i 1923 hadde pundet steget til det dobbelte. Hele leveransen for halv pris med andre ord.

Det første flyet var klart for prøveflyging i Horten 15. oktober 1917. Flyene ble tildelt nummer fra F.100 og oppover, som egen serie for jagerfly. Med leveringen av disse ti Sopwith Baby-flyene fikk Marinens flygevåpen et av de mest moderne kampflyene i Norden på denne tiden.

Med flyene fulgte komplett sett med tegninger. Flyfabrikken i Horten tok seg den frihet og bygge erstatningsfly, uten avtale med fabrikken i England. Til sammen åtte slike erstatningsfly ble bygget, det siste i september 1923.

Det ble gjort forsøk vinteren 1921 på Borrevannet utenfor Horten med landing og letting på is. En av maskinene, F.118, fikk påmontert skiunderstell før maskinen ble fraktet ut til Borrevannet. Det ble gjennomført 23 flyturer med samlet flytid på fire timer og femti minutter. Erfaringene var gode og lignende flyforsøk ble gjentatt året etter, den gang på Indre Havn ved Flyfabrikken.

I juli 1924 ble det gjort forsøk med å frakte fly om bord på panserskip og å sette dem tilbake på sjøen igjen. Panserskipet ”Tordenskjold” lå i bøye på Indre Havn, Karljohansvern. To Sopwith Baby (F.114 og F.118) ble benyttet under forsøkene. Etter litt trening klarte mannskapene og få flyene på vannet i løpet av fire minutter, og ett minutt seinere var motorene i gang og flyene klare for start.