Marinens flyvevåpens historie

Marinens flyvåpen ble som nevnt etablert allerede ett par måneder etter den første flyturen fra Gannestadjordet utenfor Horten. I starten var organiseringen litt tilfeldig og i praksis var tjenesten direkte underlangt kommanderende admiral. De første årene ble preget av mange små uhell og mye prøving og feiling.

Fra 1914-1916 fungerte kaptein Gyth Dehli som en foreløpig leder, før det ved kgl.res. av 13. oktober 1916 ble bestemt at Marinens flygevåpen skulle legges under Marinens skyte- og signalskole, der kommandørkaptein Jakob von der Lippe var sjef. Fra 16. februar 1917 fortsatte han som fulltidssjef for Marinens flygevåpen. Kaptein Gyth Dehli var fra 13.oktober 1916 beordret som direktør for Marinens flyfabrikk og sjef for Marinens flyskole, men fra 1. juli 1917 overtok premierløytnant Thommessen stillingen som sjef for Marinens flyskole.

Forsvarskommisjonene av 1920 (fremlagt i 1923) anbefalte at det skulle være ni flygrupper, med fire operative fly og ett reservefly. Flyene skulle stasjoneres på Øst-, Sør- og Vestlandet.  Forslaget ble imidlertid aldri behandlet av Stortinget. Først ved stortingsproposisjon 60/1927, med virkning fra 1. juli 1928,  vedtok Stortinget endelig en organisasjon for Marinens flygevåpen. Der het det at i tillegg til å legge Hærens festningsflygrupper i Kristiansand og Bergen under Marinens kommando, skulle Nord-Norge settes opp med sjøflystasjoner under Marinen.

Marinens flygevåpen skulle etter dette bestå av; Sjef Marinens flygevåpen med stab, Marinens flyskole,  Marinens mekanikerskole, Marinens flyfabrikk - alt i Horten. I tillegg skulle det bestå av sjøflystasjonene Karljohansvern, Kristiansand, Bergen og Nord-Norge (Tromsø).  Hver stasjon skulle ha 6 jagerfly, 12 speiderfly, 6 bombefly (totalt 96 fly). Målsettingen om 96 fly ble aldri nådd. Ved ”Forsvarsordningen av 1933” ble målsettingen for antall fly redusert til 20 jagerfly, 24 speiderfly og 20 bombefly, til sammen 64 fly.  I ”det brukkne geværs tid”, med manglende økonomiske bevilgninger, ble heller ikke dette målet nådd. I 1937 hadde Marinen bare 25 operative fly, og den planlagte sjøflystasjonen i Tromsø ble først opprettet i 1940.

Marinens flygevåpen ble formeldt lagt ned 10. november 1944, da man etablerte Luftforsvaret som en ny forsvarsgren.

Marinens flyskole

Da det våren 1915 ble bestemt at Flyfabrikken skulle bygge nye fly, MF.1, ble det også behov for flere flygere. 20. april 1915 startet utdanningen av Marinens første kull med flyelever, Kaptein Gyth Dehli var leder for kurset, med premierløytnant Thommessen som nestkommanderende. Utdannelsen var beregnet å ta åtte uker og skolen fikk disponere to fly. Kurset skulle gi den aller nødvendigste opplæring, slik at Flygevåpenet fikk noen flere faste flygere til nøytralitetsvakten. Samtlige seks elever var offiserer eller underoffiserer fra Marinen. En av disse offiserene var Hjalmar Riiser-Larsen, som senere ble Luftforsvarets første sjef. 

Samfunnsnyttig tjeneste

Den nye teknologien, flyene, ble møtt med interesse fra flere hold. En ting var at de hadde sin forsvarsmessige oppgave, men hva ville fly bety på andre områder? To av våre flypionerer Riiser-Larsen og Lützow-Holm ble foregangsmenn på en rekke områder. De så rekkevidden og nytten, i tillegg til de rent militære.

Marinens flyfabrikk

Den 26. mai 1915 regnes som Flyfabrikkens stiftelsesdag, og navnet ble Marinens Flyvebaatfabrikk. Navnet har siden skiftet flere ganger  ”Horten Flyfabrikk”, ”LFK Horten Flyfabrikk” og bare ”Flyfabrikken”.  

Første verdenskrig – 1914-1918

2.august 1914 ble det skutt fem skudd fra Marinens hovedbase på Karljohansvern – varselet om mobilisering. Første verdenskrig var et faktum. Fra første stund var det klart at nøytralitetsvakten måtte ha front mot sjøen. Marinens flygevåpen ble også mobilisert, selv om det til å begynne med bare var beskjeden aktivitet ved hovedflystasjonen i Horten. Det eneste flyet var Rumpleren, ”Start”.

Marinens flystasjoner

Det var aldri noen diskusjon- eller tvil om at hovedbasen til Marinens flygevåpen skulle ligge på Karljohansvern i Horten. Karljohansvern var hovedbase for Marinen og her lå de fleste støttefunksjonene og utdanningsinstitusjonene. I tillegg var området med nærheten til Indre Havn godt egnet og nord på området, kalt Møringa, var det god plass. Så noe reelt alternativ fantes ikke.

Nøytralitestvakt og kampene i Norge

Marinen ble delvis mobilisert ved krigsutbruddet i september 1939, og satt opp som et redusert nøytralitetsvern. I motsetning til hva som var situasjonen under første verdenskrig, da både Marinen og Kystartilleriet var fullt mobilisert fra krigens første dag, var det i 1939 - på grunn av mangelen på øvd befal og mannskap - ikke organisatorisk mulig å mobilisere Sjøforsvaret i sin helhet etter gjeldende planer.

Marines flygevåpen i krig

Evakueringen av fly og fartøy fra Nord-Norge i juni betød på ingen måte at Norge ga opp kampen mot Tyskland Det var viktig snarest mulig å få etablert et samarbeid med britiske myndigheter. 20. juni 1940 ble Sjøforsvarets overkommando etablert i London, og allerede dagen etter ble britene orientert om de marineflygerne og flyene som var kommet over fra Norge.