Kystvakten før 1814

Det er ikke entydig klart hva som kan eller bør regnes som forløperen til dagens kystvakttjeneste med sine klart definerte oppgaver. Det å hevde suverenitet over eget lands sjøterritorium har alltid vært en sjømilitær oppgave. Det samme kan sies om kontrollen i forhold til ulovlig handel med varer. Det er når slik sjømilitær virksomhet flyttes til nordlige kyster og utenforliggende havområder man kan vurdere som en forløper til dagens kystvakt.

• Bedre skip og økte navigasjonskunnskaper medførte på 1500-tallet en økt utferdstrang. Nye muligheter til fiske, fangst og handel førte til interessekonflikter. I «den nye verdenen», Amerika og Asia, var Spania og Portugal så dominerende at andre land, som England og Holland, søkte lykken nordover – til «våre områder».

• Danmark regner sin kystvakt, eller «inspeksjonstjeneste» som grunnlag i 1587. Ettersom Norge på denne tiden var en del av den danske «helstaten » – og Norge i tillegg var en viktig del av vår felles dansk-norske «Flåde» – er det ikke urimelig å legge dette året til grunn også for starten av norsk sjømilitær oppsynstjeneste.

• Særlig ikke fordi ekspedisjonen, på hele 13 krigsskip, i 1587 ble sendt til havområdet mellom Finnmark, Grønland, Island og Færøyene. Hensikten var å forhindre fremmede lands handel og fiske i de områder som Norge hadde vunnet råderett over flere hundre år tidligere.

• Kong Christian IV (1596-1644) forsterket den dansk-norske sjømakten. Han så hele tiden etter nye muligheter for økonomisk fremgang, også i nordområdene. Han hevdet sin rett til Finnmark helt øst til Kolahalvøya og til havområdene utenfor. Han krevde både gyldig pass og toll av skipstrafikken gjennom det han kalte ”Hans Majestets strømmer”.

• Mest kjent er ekspedisjonen i 1599, da Kong Christian IV selv var med. De 12 krigsskipene satte seg i respekt og oppbrakte seks handelsfartøy og større fiskebåter fra England og Holland – før de feiret det vellykkede toktet med en fest på Vardøhus – Sjøforsvarets eldste festning.

• Det var uklare grenser på Nordkalotten. Russland hevdet at deres område gikk helt til Vardø. Tidlig på 1600-tallet prøvde svenskekongen seg med skattlegging i Finnmark. Det var noe av årsaken til Kalmarkrigen fra 1611–1613. Christian IV vant krigen og svenskene gav for alltid opp sine krav på tilgang til havet i nord. (Uenigheten med Russland fortsatte til en grensekonvensjon i 1826 – der Norge beholdt Varangerhalvøya og Russland beholdt Kolahalvøya.)

• Christian IV fortsatte å sende marineekspedisjoner til nordlige farvann. Jens Munk var en norskfødt marineoffiser som var med på flere slike ekspedisjoner. I 1613 kjempet han mot den hollandske sjørøveren Jan Mundoses. I 1619 lot Christian IV han også lede en ekspedisjon som skulle finne Nordvestpassasjen. Han strandet i Hudson-bukten og overlevde med et nødskrik. Han ga Kongen det gode råd å opprette en fangststasjon der, hvilket han ikke gjorde.

• Christian IV forbød på denne tiden fisket rundt Norge, Færøyene og Island for alle utenforstående fiskere. Fisket rundt Spitsbergen skulle være lovlig, på gitte vilkår. England fikk en egen, gunstig avtale og godtok dermed det dansk-norske overherredømmet (1621). Kongen sendte noen år også egne skip til hvalfangst ved Spitsbergen.

• Etter Christian IVs død valgte danskekongene å gi ulike handelsmenn privilegier (rettigheter) til å drive handelen. Dermed ble behovet for å sende orlogsskip til området mindre. Danskenes egen hvalfangst stagnerte også etter 1660. Fra rundt 1720 overtok «Det grønlandske compagnie» i Bergen disse privilegiene.

• Handelen og fangsten rundt Grønland var lite lønnsom – og før 1800 var det nesten bare nordtyske redere som sendte ut «grønnlandsfarere».

• Under krigen 1807-1814 ble det ved flere anledninger sendt ut norske Finnmarksekspedisjoner for å beskytte korntilførselen fra Arkhangelsk.