Det sjømilitære fiskerioppsyn (1961)

I 1961 utvidet Norge sin fiskerigrense to ganger, først fra 4-6 nautiske mil (1/4) og så til 12 nautiske mil (1/9). Den omfattet også området rundt Jan Mayen. Etter en egen Fiskerioverenskomst ble også britiske fartøyer gitt visse rettigheter i sonen. Endringen medførte en økt forståelse for at vi igjen måtte ha spesialbygde fartøyer til oppsynstjenesten.

• Ikke slik å forstå at ikke korvettene og fregattene fortsatt kunne gjøre nytten, men vårt etterkrigsmateriell begynte å bli utslitt og vi var i starten av ”den kalde krigen”. Mange mente det nå var feil ressursbruk å la de gjenværende krigsfartøyer bindes opp til oppsynstjeneste.

• Da hadde allerede et utvalg satt ned av Fiskeridepartementet i 1958 vurdert behov, omfang og organisering av vårt fiskerioppsyn og bruksvakthold, og de hadde kommet til at dette fortsatt burde organiseres under Forsvarsdepartementet.

• Ordningen fikk navnet ”Det sjømilitære fiskerioppsyn” og det ble formelt opprettet i 1961, med KK Araldsen som overordnet sjef. Det ble i tillegg opprettet en sjefsstilling under Marinekommando Nord-Norge, mens det på Vestlandet bare ble et definert ansvarsområde for marinekommandosjefen. Grenser og fartøysstasjonering ble også utarbeidet.

• Utvalget hadde også ment at det burde anskaffes inntil åtte spesialbygde fartøyer på ca 200 fots lengde og med 17 knops fart. I første omgang anbefalte man byggingen av fire slike fartøyer. Det var Fiskeridepartementet som skulle stå for anskaffelsen, men politikerne ville ha mest mulig fartøy for minst mulig penger. Resultatet ble at man bevilget penger til ett av de anbefalte fartøyene på noe over 1000 tonn (Nornen), mens det samtidig ble bevilget penger til to mindre fartøyer på rundt 500 tonn (Heimdal og Farm). Fordi Fiskeridepartementet stod for anskaffelsen ble fartøyene ble ikke bygget etter Forsvarets strenge kvalitetskrav (RAR) og de ble opprinnelig malt hvite.

• Under uttesting i 1963 viste det seg at Farm og Heimdal ikke tilfredsstilte de krav som måtte stilles til et oppsynsskip. Fartøyenes smale forskip ga de for liten oppdrift slik at de i selv i frisk bris og krapp sjø måtte redusere farten, og i stiv kuling helt ned til 4-7 knop. Propellene mente man stod for grunt og for langt ut i borde, slik at det i slingring var fare for tørrslag og varmgang i maskinene. På grunn av stor slingring og overvann kunne kanonen bare benyttes i godvær og det var vanskelig å sette ut livbåt og bordingsbåt. Selv om noen av manglene ble utbedret la det uheldige begrensninger på bruken av fartøyene.

• Konklusjonen når det gjaldt Nornen var langt mer positiv selv om den kunne ha litt problemer med sterk akterlig sjø, noe man mente skyltes at roret var litt lite. Nornens slepekapasitet ble foreslått utbedret. Det fikk godkjent ”IS C”, som var godt nok til ”fjordis”, men ikke godt nok til å hjelpe innefryste fangstskuter i Vesterisen. Nornen var også utstyrt med et helikopterdekk, noe som ble testet og fungerte i stille vær, men som etter noen år likevel ble fjernet.

• Ytterligere fartøy lot vente på seg. I februar 1964 leide Sjøforsvaret derfor inn tre hvalbåter (R2, R4 og R5) som først bare ble noe modifisert. De egnet seg så godt at de året etter ble kjøpt inn og bygget om til KNM Nordkapp, KNM Senja og KNM Andenes. Alle de seks fartøyene var normalt i fast tjeneste i Nord-Norge, mens det i Sør-Norge normalt kun opererte innleide bruksvaktfartøy.

• Fortsatt var det et sterkt ønske/krav at oppsynsskip måtte støtte de norske sildefiskerne utenfor Island, Færøyene, Grønland og Jan Mayen. Det var naturlig at Nornen fikk hovedtyngden av disse oppdragene. Det var blant annet legetjenester, dykketjenester, reparasjon av sonar, radar, maskineri og samband, slep og ilandføring av syke. Disse viktige gratis ytelsene bidro trolig også til at kontrollvirksomheten ble godtatt. Da sildefisket ved Island tok slutt i 1966 ble Nornen et fast innslag i loddefisket, og på 1970-tallet var det regelmessig hjelpetjeneste rundt Svalbard og Shetland.

• Selv om Farm og Heimdal hadde begrensede sjøgående egenskaper, opererte de mye i fiskefeltene utenfor Finnmark og Troms. De var nøye på ikke å komme under 50% bunkers, for da ble slingringen ekstra plagsom.