1814 - 1905

Det sier litt om prioriteringen at vårt nye sjøforsvars første egentlige tokt var et oppsynstokt til Finnmark. Fra mars 1816 til vinteren 1819 delte da kanonskonnertene Axel Thorsen og Skjøn Valborg, sammen med «Sluppnr 57», på tilstedeværelsen i Finnmark.

• Dels skulle de drive kartlegging og meteorologiske observasjoner i området, men det viktigste var å hevde norsk suverenitet i forhold til russiske fiskere. Man hadde fått meldinger om at russerne, i strid medbestemmelsene, fisket for nær kysten. De hadde oppført egne bosettinger og de betalte ikke toll for varer de tok ut av Norge.

• Marinestyrken ga de først en rommelig frist på å fjerne seg og rive bygningene. Da de ikke overholdt fristen fyrte nordmennene først av kanonene før skipssjefene bevæpnet mannskapene med karabiner, gikk på land å ga de en siste frist. Da forstod russerne omsider alvoret og etterkom ordrene. Og godt var det, for de gamle karabinene viste seg senere å være helt ubruklige.

• I de kommende årene var det svært få militære oppsynstokt i Nord-Norge til tross for at det kunne være sterke interessemotsetninger mellom bosetterne på land og tilreisende, da særlig folk som kom sørfra for å fiske i Finnmark.

• I en lov fra 1816 ble lofotfisket regulert, og i 1830 ble finnmarksfisket regulert etter de samme prinsipper. Nær kysten fikk de bosatte en større rettighet, mens tilreisende kunne fiske utenfor øyene. Etter 1834 fikk heller ikke russerne anledning til å fiske på norsk område (unntak for samer i Finnland). Lovene regulerte forholdet mellom snørefiske og linefiske, tidspunkter for utsetting, men også forhold som behandling av fisken på land og plikten for væreiere til å sette opp rorbuer.

• Håndhevelsen av reglene var i utgangspunktet heller ikke en militær oppgave. Blant fiskerne skulle det velges oppsynsmenn i hvert fiskevær, en for hver 6. linebåt og en for hver 9. garnbåt. Oppsynsmennene skulle velges av høvedsmennene på båtene. Det var store oppgaver som hvilte på disse oppsynsmennene, samtidig som de selv skulle forestå sitt eget fiske.

• Under Krim-krigen var Sverige-Norge nøytrale. Både Storbritannia og Frankrike gikk inn i krigen på tyrkisk side mot Russland. Russerne var skeptiske til vår nøytralitet, særlig fordi de visste at Sverige gjerne ville ha tilbake sitt kjære Finland. En stor svensk-norsk eskadre ble sendt til Østersjøen. I tillegg sendte Norge høsten 1854 en egen eskadre til Nord-Norge bestående av fartøyene dampskonnerten Gler, seilskonnertene Sleipner og Vale og transportfartøyet Bjørnen. Gler var tilbake på kystoppsyn i 1855 og Sleipner i 1857.

• Etter en ny lov fra 1857 ble lofotfisket frigitt i forhold til bosted, men etter sterkt strid ble loven opprettholdt for Finnmark. Det berørte ikke det mer havgående loddefisket som for alvor tok seg opp rundt 1840. I 1867 var det 14000 mann på loddefiske.

• I 1890-årene var det økende interessekonflikt mellom hav- og fjordfiskere og strid om bruken av fangstredskaper. I 1891 fikk garn- og linefiskerne presset gjennom et forbud mot fiske med not i Lofoten. I 1897 kom det også nye bestemmelser for fisket i Finnmark. Loven anga også nye bestemmelser for det sivile fiskerioppsynet, som skulle ligge under lensmennene i de ulike distriktene.

• Rundt 1870, da det ble et stort oppsving av sildefisket på Sunnmøre, var dampkanonbåtene Lougen og Rjukan noen år til stede, trolig for å hindre konfrontasjoner. Rjukan var også en sjelden tur til Øst-Finnmark for sikre at russiske fiskere holdt seg utenfor norsk område.

• Utviklingen av dampskip kombinert med utviklingen av sprengharpun medførte at fangsten etter vågehval for alvor tok seg opp fra rundt 1865, først utenfor Finnmark, men senere også ved Island og Grønland. Ved Grønland (Vestisen) og utenfor Kvitsjøen (Østisen) ble det fra rundt 1880 også en økende selfangst. Frem til det ble innført et midlertidig forbud mot hvalfangst i 1904, ble det fanget rundt 20.000 hval i Barentshavregionen.

• Denne fangsten var av stor nasjonal betydning og det ble derfor ansett som viktig for Staten å støtte opp om små norske fiskefartøy langt fra Norge. I 1893 sendte man for første gang det nye kommandofartøyet Heimdal ut på et slikt støtte- og redningsoppdrag til Nordishavet. Frem til 1902 (da den sivile redningstjenesten ble mer utbygd) var Heimdal flere ganger nordpå med samme oppdrag. Den var også i Finnmark i 1903 for å roe ned opptøyene mot hvalfangsten.