Tilbake til Sjøforsvaret

Tilbakeføringen til Sjøforsvaret ga ingen umiddelbar opptur for Kystartilleriet. Men tiden var moden for å se Kystartilleriet som en naturlig del av vårt sjøinvasjonsforsvar. Det ble derfor ganske tidlig besluttet at Kystartilleriet fra 1961 for alvor skulle integreres i Sjøforsvaret.

Faglig sett ble de fortsatt underlagt en egen generalinspektør i Sjøforsvarets overkommando. Men både kommandomessig, forsyningsmessig og forvaltningsmessig ble KA lagt under de fem Marinekommandoene, som igjen skiftet navn til Sjøforsvarskommandoer. Dette passet i grunnen Sjøforsvaret bra, for med den store flyttingen til Bergen hadde distriktsorganisasjonen også kapasitet til nye oppgaver. Det passet slik sett også bra at man nå ville prioritere Kystartilleriet i området fra Vestfjorden til Lyngen. Her skulle det utgjøre en ryggdekning for Hæren i tilfelle et Sovjetisk landangrep gjennom Sverige, hvilket ble sett som en mulig og farlig trussel. Dernest skulle Kystartilleriet prioritere forsvaret av viktige havnebyer samt et fortsatt fremskutt forsvar i Oslofjorden. Man søkte fra 50-tallet å standardisere batteriene på ex-tyske kanoner til hhv kaliber 10,5 cm, 12,7 cm og 15 cm. I tråd med prioriteringen ville man ha de kraftigste kanonene i nord. Torpedoene til de fem torpedobatteriene var også de ex-tyske T1-torpedoene, mens de 10 kontrollerbare minefeltene fikk britiske eller amerikanske miner. Syv av fortene ble beredskapsfort med tilnærmet full oppsetning i fred. I tråd med prioriteringen var fem av disse i Nord-Norge (Nes, Grøtavær, Skrolsvik, Rødbergodden og Grøtsund), mens de øvrige var Brettingen i Trondheimsfjorden og Bolærne i Oslofjorden.