Inn i Sjøforsvaret

Som en del av Forsvarsordningen av 1933 ble Kystartilleriet skilt ut fra landfestningene og organisatorisk lagt under Kommanderende Admiral, det vil si Sjøforsvaret. Da hadde allerede festningsflygruppene siden 1927 vært en del av Marinens Flyvåpen. Innen 1940 var det planlagt en del utvidelser av kystfestningene, og enkelte var også gjennomført. Som et fremskutt forsvar av hovedstaden under begrepet Oslofjord Festning hadde man sent på 1930-tallet omsider ferdigstilt fortene Rauøy og Bolærne med nye kanoner og torpedoer.

Fortet på Mågerø var ferdig, fortet på Torås var påbegynt, mens fortet Torgauten kun var planlagt. Ved de andre byene var festningene ikke på samme måte skjøvet ut av havneområdene. Fokus var fortsatt Sør-Norge, men ved utløpet av Ofotfjorden planla man å fullføre byggingen av Narvik Festning.

KA under krigen

Ved det tyske angrep 9. april 1940 var Kystartilleriet delvis mobilisert. Hærens dekningsstyrker til fortene hadde vært kalt inn, men de var blitt demobilisert. De planlagte minesperringene var ikke lagt ut. Likevel var det flere av festningene som ytet god motstand mot angrepet. Både Rauøy/Bolærne og festningene i Kristiansand, Bergen og Trondheim var i kamp, uten at de kunne hindre den tyske landsettingen. Gjennom senkingen av Blücher, som ga Konge og regjering tid til å slippe unna, vant Oscarsborg en evig heder for Kystartilleriet.

Oppbyggingen av en norsk marine i Storbritannia, allerede fra våren 1940, er vel kjent. Mindre kjent er det at Norge fra høsten 1942 også bidro til det britiske kystartilleriet, som var bygget opp for å møte den tyske invasjonstrusselen. Under Sjøforsvarets overkommando hadde man i april 1942 opprettet en egen KA-avdeling. Den skulle drive utdanning/etterutdanning og etter hvert sørge for bemanning av noen fort i Skottland. Samtidig skulle den planlegge reetableringen av Kystartilleriet i Norge etter krigen. Høsten 1942 bemannet Norge først Fort Nigg, som beskyttet en viktig britisk marinebase på den skotske nord-østkysten. Virksomheten ble senere flyttet til det viktige fortet Suth-Sutor i samme område, og senere bemannet nordmennene også det litt østligere Fort Lossiemouth. Fordi Marinen var prioritert, var tilgangen på personell et problem. Mot slutten av krigen fikk man overført rundt 300 mann fra Sverige, og i mai 1945 utgjorde styrken ca 100 befal og 630 menige. De fikk da også trening med mobilt artilleri med tanke på å bidra ved frigjøring av Norge.