Den første etterkrigstiden

Under krigen hadde den tyske okkupasjonsmakten, i frykt for en alliert invasjon, foretatt en massiv utbygging av kystfestningene i Norge. Med smått og stort etterlot de seg rundt 300 stridsanlegg, og begrepet ”Festung Norwegen” var ikke ubegrunnet. Det ble besluttet at Kystartilleriet organisatorisk fortsatt skulle være en våpengren under Sjøforsvaret. Men de skulle ha en egen generalinspektør og stab, så noen videre integrering ble det fortsatt ikke. 

I påvente av Forsvarskommisjonen av 1946 utarbeidet Kystartilleriet også sin egen 3-årsplan. Innen utgangen av 1947 var halvparten av de overtatte stridsanleggene avviklet og sikret. Av kystbatterier ønsket Kystartilleriet selv å ta ansvaret for 71, mens de ønsket at 44 skulle legges under Heimevernet. Da Forsvarskommisjonen av 1946 ble fremlagt i 1949, var det anlegg ved viktige innløpsleder i Sør-Norge som ble prioritert. Samtidig som den begrensede KA-organisasjonen skulle overta og tilpasse de mange stridsanleggene, skulle man også innføre nye øvingsmomenter, som ABC-motmidler og skyting ved hjelp av radar. En egen skyteskole og øvingsavdeling ble etablert i Kristiansand, mens befalsskolen ble reetablert på Oscarsborg. Fremtidige oppgaver og organisering var tidlig på 1950-tallet fortsatt uklare og dette mener man bidro til å hemme utviklingen.
Etter råd fra våre britiske NATO-venner ble det besluttet at også Norge fra 1953 skulle opprettet et felles Artillerikorps, der Luftvernartilleriet og Kystartilleriet skulle trekkes ut fra sine forsvarsgrener og forenes med Feltartilleriet som en del av Hæren. Samordningen var ikke vellykket i lille Norge, kanskje fordi både oppgaver og kultur var for forskjellig, og allerede i 1957 ble det bestem å avvikle ordningen.