KYSTARTILLERIET (1814-1990)

I en presentasjon av Sjøforsvaret fra 1814-2014 kan man selvsagt ikke unnlate å beskrive Kystartilleriets rolle. Selv om Festningsartilleriet/Kystartilleriet i store deler av 200-årsperioden formelt sett ikke har vært en del av Sjøforsvaret, har omfanget av kanoner, torpedoer og miner, på- og ved kystfestningene, i sterkt grad påvirket oppgavene til vårt øvrige sjøforsvar. Og selv om Kystartilleriet formelt ble lagt ned som en egen våpengren i 2007, blir mye av arven og egenarten fra Kystartilleriet videreført gjennom de mange gjenværende KA-offiserene, og ikke minst gjennom Kystjegerkommandoen i Marinens jegervåpen.

I 1934 ble Kystartilleriet formelt overført fra Hæren til Marinen, som dermed skiftet navn til Sjøforsvaret. Fra 1953 var våpengrenen tilbake i Hæren som en del av et nytt artillerikorps. Det var lite vellykket og allerede i 1957 ble dette besluttet oppløst. Fra 1960 var Kystartilleriet igjen en del av Sjøforsvaret frem til den formelle nedleggelsen 17. juni 2007.

Tidlig rolle og utvikling

Det å oppføre beskyttede fort og festninger ved kysten og utruste dem med kanoner er en tradisjon som går helt tilbake til 1500-tallet. Under krigen 1807-1814 ble eksisterende festninger forsterket, og nye festninger og kanonstillinger ble bygget, særlig rundt viktige havnebyer i Sør-Norge. Sammen med kanonbåtene var de en del av kystvernet som i første rekke skulle avverge raids mot norske havner og holde våre nære kystområder fri for engelske marine- og kaperfartøy. Etter 1814 ble Festningsartilleriet, sammen med Feltartilleriet, en del av Hærens Artilleri. Fordi det var fred og vi dessuten var i union med vår gamle erkefiende ble kystfestningene ansett som mindre viktige, og mange av dem forfalt. På bakgrunn av en innstilling fra ” Central-Commission for Norges Befæstninger” i 1839 ble det besluttet å ruste opp Oscarsborg Festning. Arbeidet gikk over flere år og byggetrinn. I 1856, da også hovedfortet var ferdig, ble festningen formelt åpnet av Kong Oscar. Oscarsborg ble dermed en slags hovedbase for et nytt Festningsartilleri, etter hvert også med egen underoffisersskole.

Unionsopprustning

I forbindelse med unions-opprustningen fra 1895 ble det igjen satset mye på gamle og nye kystfestninger, noen av dem også med torpedoer og minefelt. I Bergen ble det bygget festningsanlegg ved Kvarven, Sandviken og Hellen. I Trondheim ble Agdenes befestninger med Hysnes og Brettingen bygget ut. Svelvik befestning ble rustet opp som et forsvar for Drammen. Tønsberg befestninger, med batteriene på Håøya og Sundåsen, ble bygget ut. Fordi disse primært skulle beskytte Marinens opplagsbase i Melsomvik, ble de først lagt under Marinens kommando. Festningene inngikk i det som 17. juni 1899 for første gang ble gitt navnet Kystartilleriet, som da ble en egen våpengren i Hæren. Da Georg Stang overtok som forsvarsminister i 1900, ble det satset mer på grensefestningene, men under festningene i Fredrikstad og Halden ble det etablert minesperringer. For å inkludere landfestningene, ble navnet igjen skiftet til Festningsartilleriet i 1900.

Inn i Sjøforsvaret

Som en del av Forsvarsordningen av 1933 ble Kystartilleriet skilt ut fra landfestningene og organisatorisk lagt under Kommanderende Admiral, det vil si Sjøforsvaret. Da hadde allerede festningsflygruppene siden 1927 vært en del av Marinens Flyvåpen. Innen 1940 var det planlagt en del utvidelser av kystfestningene, og enkelte var også gjennomført. Som et fremskutt forsvar av hovedstaden under begrepet Oslofjord Festning hadde man sent på 1930-tallet omsider ferdigstilt fortene Rauøy og Bolærne med nye kanoner og torpedoer.

Den første etterkrigstiden

Under krigen hadde den tyske okkupasjonsmakten, i frykt for en alliert invasjon, foretatt en massiv utbygging av kystfestningene i Norge. Med smått og stort etterlot de seg rundt 300 stridsanlegg, og begrepet ”Festung Norwegen” var ikke ubegrunnet. Det ble besluttet at Kystartilleriet organisatorisk fortsatt skulle være en våpengren under Sjøforsvaret. Men de skulle ha en egen generalinspektør og stab, så noen videre integrering ble det fortsatt ikke. 

Tilbake til Sjøforsvaret

Tilbakeføringen til Sjøforsvaret ga ingen umiddelbar opptur for Kystartilleriet. Men tiden var moden for å se Kystartilleriet som en naturlig del av vårt sjøinvasjonsforsvar. Det ble derfor ganske tidlig besluttet at Kystartilleriet fra 1961 for alvor skulle integreres i Sjøforsvaret.

Endelig fornyelse

Medregnet beredskapsfortene skulle Kystartilleriet gjennom hele 1960- og 70-tallet sette opp 38 kystfort med rundt 13.000 mann, men materiellet var fortsatt de ex-tyske kanonene. I 1968 ble det omsider utarbeidet en plan for det fremtidige Kystartilleriet.