Litt fra marinemuseets historie

Ved Klincks død i 1860 kan det virke som Marinens ledelse ikke lenger var seg bevisst at det i hans hjem formelt var opprettet et marinemuseum. Hans enke må derfor tilskrive Marinens ledelse i Horten og gjøre de oppmerksomme på dette. Marinedepartementet gir i desember 1860 Karljohansvern Verft myndighet til å ta imot samlingen og:

”la den oppstille i et av de ved verftets innhegningsmurer oppførte skurbygninger, likesom det overlates til verftets sjef å fastsette de nærmere regler for dens oppbevaring og vedlikeholdelse samt forevisning for de personer, der måtte ønske og bese samme, dog således, at utgiften i anledning av sådan fremvisning ikke må pådras det offentlige”

  • Lokalet samlingen blir plassert i et lokale tilknyttet det gamle sykehuset, som tidligere hadde vært lokale for Horten Sparebank. Den opprinnelige samlingen bestod i regnskapet kun av 112 poster, selv om hver post kunne inneholde flere gjenstander, f.eks ”56 stener fra Middelhavet”. Etter sigende inneholdt dette lokale allerede en del modeller/gjenstander. Vi vet ikke sikkert hvilke dette var, men det kan ha vært modellene som senere ble tilført samlingen.
  • Allerede 3. mai 1861, på Kong Karl IVs 35-årsdag blir her Marinemuseet åpnet for publikum.
  • Den 2/12-1862 skriver Marinedepartementet til verftet at de ikke har noe imot at samlingen økes med diverse gjenstander fra Takkelloftet – eller at gjenstander fra magasinene oppstilles i museet – så lenge de midlertidig inngår i museets regnskap. Museet blir i denne sammenheng betraktet som en avdeling under verftet. Verftet kan således hente ut igjen disse gjenstander fra museet – med unntak av den opprinnelige samlingen.
  • Vi vet ikke hvem som har vært pådriveren de første årene, men åpningen må ha skapt stor interesse for i de første årene tilføres museet mange gjenstander. Dette kan vi lese av ”regnskapet” for Marinemuseet, som vi tror ble ført av Karljohansvern brann- og politikorps.
  • En gang i løpet av 1864 flytter museet over til sin nåværende plassering i 2. etg av den nye magasinbygningen (den søndre delen). Gjennom gaver og overføringer av diverse modeller fra Marinens verft har antall registrerte gjenstander da kommet opp i ca 400.
  • Strømmen av gjenstander holder seg ganske bra de neste 15 årene (250 nye) men den dabber så av litt frem til 1901 (50 nye).Blant giveren i denne tiden er det flere marineoffiserer og sivilt ansatte ved verftet, men det kommer også gaver fra privatpersoner utenfor Marinen. Etter det vi kjenner til ble ansvaret for utstillingen lagt til den eldste av arbeiderne ved Marinens utrustningskai (Bradbenken), men uten at dette var noe mer enn en tilleggsoppgave, som vi ikke vet om ble spesielt lønnet.
  • Fra omorganisering i 1901, da det ble en sivil verftssjef, ble ansvaret for MMU flyttet over til den militære distriktssjefen. Det var omtrent på denne tiden (1899) at det ble opprettet en egen stilling som ”oppsynsmann” for Marinemuseet. Den første oppsynsmannen var Ingvald Gabrielsen. Se egen liste over oppsynsmenn/preparanter

 

Fra 1918 – 1940

 

  • I 1918, muligens påvirket av Marinens betydelige innsats i nøytralitetsvernet under første verdenskrig, ble det fra Forsvarsdepartementets side bestem at man skulle satse noe mer på Marinemuseet med det uttrykte mål ”å gi et så vidt mulig fyldig bilde av Marinens utvikling”.
  • Marinemuseet ble samtidig med i stiftelsen av Norske Museers Landsforbund. Det var meningen at museet skulle få en egen konservator, men den midlertidige løsningen ble at man opprettet en bistilling for en av de tjenestegjørende offiserene ved distriktet som ”tilsynshavende”, normalt kalt bestyrer. Bestyreren hadde altså en annen primær jobb, men ble i praksis også sjef for Marinemuseet.
  • Som en følge av den nye satsingen ble museet i 1919-20 tildelt kr 5.000, men allerede året etter gikk dette budsjettet ned til kr 2.000,- per år for så å stabilisere seg på 1000 per år.
  • Fra 1922 – 1933 er kaptein Elias Corneliussen ansvarlig for tilsynet med Marinemuseet. Bare 8 år senere, 1941, blir han kontreadmiral og sjef for hele den norske marine i Storbritannia.
  • Corneliussen argumenterer for at Marinemuseet trenger mer plass til sine gjenstander og fra 1924 får han godkjent at museets arealer utvides med området mellom den søndre og den midtre oppgangen. Trolig tar det fortsatt noen år før dette området åpnes som utstilling. I løpet av hans tid utvides museets samling til omtrent 900 gjenstander.

 

1940-1945

 

  • Så vidt vi kjenner til har Marinemuseet holdt åpent også under den tyske okkupasjonen. Det har vært i forståelse og under beskyttelse av den tyske kommandanten, men oppsynsmann Aske forteller at han hele tiden måtte passe på at tyskerne ikke forsynte seg fra samlingen. Under den allierte bombingen av Verftet i februar 1945 fikk Magasin A flere treff. Gjenstandene inne i museet klarte seg bra, men det gikk hardt ut over enkelte objekter plassert utendørs, blant annet gallionsfiguren fra Kongs Sverre. Bombingen ødela også det historiske arkivet til hovedverftet som var lagret i et tårn i Citadellet. Verst var det at Marinens store og historiske våpensal i Magasin B ble fullstendig ødelagt. Formelt var den ikke en del av Marinemuseet, men det var likevel en unik utstilling.

 

1945 - 1978

 

  • Etter krigen: På bakgrunn av Marinens betydelige innsats fra baser i Storbritannia under de 5 krigsårene skulle man tro at både politikere, fagfolk og ikke minst Sjøforsvaret selv ville sett verdien av å styrke Marinemuseet – for at museet i størst mulig grad skulle kunne dokumentere og formidle denne stolte historien. Slik gikk det dessverre ikke. Både de økonomiske bevilgningene og de personellmessige ressursene forble på et minimumsnivå – og de var langt fra tilstrekkelige til å utvikle Marinemuseet.
  • T K Olafsen: Oppsynsmann Aske fortsetter sin tjeneste ved Marinemuseet til 1955. Som ny bestyrer fra 1946 kommer kommandørkaptein T K Olafsen. Han får etter søknad i 1949 også fortsette som bestyrer etter oppnådd aldersgrense (den gang 65 år). Tross små ressurser nedlegger han et enormt arbeidet for Marinemuseet, ikke minst i forholdt til dokumentasjon. Han skrev blant annet nær 50 marinehistoriske hefter, basert på studier museets dokumenter som senere er overført Riksarkivet. 
  • Flytteplaner på 1950-tallet: Norsk Sjøfartsmuseum var grunnlagt i 1914 med grunnlag i 100-årsutstillingen i Frognerparken. De etablerte seg etter hvert midlertidig i et lånt et lokale ved Norsk Folkemuseum. I 1937 ervervet de en fantastisk sjøtomt på Bygdøy,  og de jobbet siden for å få bygget et nytt maritimt museum på denne tomten. Planene ble stoppet av krigen, men kom opp igjen for fullt i 1953-54. Det ble da en diskusjon om det også skulle tas høyde for å flytte Marinemuseets samling, og la den være en integrert del av Sjøfartsmuseet. Debatten ble både høyrøstet og til dels usakelig. Både forsvarminister Monsen og flere ledende marineoffiserer syntes dette ville være en god ide. Olafsen, med støtte fra Museumsforbundet og lokale politikere, argumenterte imot. Etableringsprosessen tok tid og Marinemuseet ble heldigvis værende i sine historiske omgivelser på Karljohansvern. Da Norsk Sjøfartsmuseum i 1960 omsider kunne åpne sin nye utstilling på Bygdøy, var det kun med en liten marineavdeling.
  • Marinemuseets fond: Museets dårlige økonomi ble i noen grad avhjulpet av økonomiske bidrag, blant annet fra Horten kommune. Det var viktig for bidragsyterne at disse pengene ikke forsvant inn i statskassen, men at de ble øremerket Marinemuseet og at museet ble gitt muligheten til å overføre ubrukte midler fra et år til et annet. Løsningen ble at Forsvarsdepartementet i 1960 godkjente at det ble opprettet et egen fond for Marinemuseet. I tillegg til velvillige pengegaver kunne dette fondet tilføres midler ved at museet fikk selge hefter som ble produsert av TKO, og ved at de kunne selge kopier av sine fotografier. Fondet gjorde det mulig for Marinemuseet å kjøpe nye museumsobjekter når slike muligheter dukket opp, f.eks på auksjoner – og det gjorde det mulig å bestille skipsmodeller som det kunne ta flere år å tilvirke.
  • Ny utvidelse: I 1964 fikk Marinemuseet overta resten av 2. etasje av Magasin A og gjennom vinteren 1965 ble utstillingen utstillingen utvidet til det arealet den i dag utgjør i 2. etg.

 

1978 - 2013

 

  • Forsvarsmuseet: Sent på 1960-tallet ble det planlagt og utredet nytt Forsvarsmuseum på Akershus. Her hadde man et Hærmuseum med en stor samling, som ikke var åpen for publikum, men man ønsket at også Luftforsvaret og Sjøforsvaret skulle presenteres i utstillingen. (Noe eget flyhistorisk museum hadde man ikke, men Norsk Teknisk Museum hadde en betydelig samling og utstilling av flyhistorisk materiell). Denne gangen var Sjefen for Sjøforsvaret klar i sin anbefaling om at Marinemuseet måtte bli værende i Horten.
  • Resultatet ble at Marinemuseet fra 1978 inngikk i det nye Forsvarsmuseets organisasjon, med en felles sjef og administrasjon, og det nye museet på Akershus festning fikk også en marinehistorisk avdeling. Prosessen førte til at Marinemuseet for første gang fikk en fulltidsansatt offiser som sjef (KK Moen) i tillegg til at oppsynsmannen fikk tittel som preparant.
  • Stein Moen: Stein Moen var intendanturoffiser og en skikkelig systematiker. Han gjorde en stor innsats for å systematisere, katalogisere og avfotografere Marinemuseets gjenstandssamlinger og han utviklet museets fotoarkiv. Moen var også sterkt delaktig i aksjonen for å redde og restaurere shetlandsbussen Hitra, som fra 1986 har vært et museumsfartøy for Marinemuseet.Etter sin avgang ble han engasjert som pensjonist og basert på loggbøker og andre kilder utarbeidet han en serie hefter om marinens fartøyer fra 1814.
  • Sandvolds tid: Som ny sjef med masse operativ erfaring en stor historieinteresse kom Steinar Sandvold inn som et friskt pust. Han har alltid hatt en spesiell interesse for de 300 årene Norge var en viktig del av den store og stolte dansk-norske Flåten, og han har en unik evne til å formidle dette han kaller ”vår marines storhetstid”. 
  • I hans tid fikk museet seg også tilført undervannsbåten Utstein og man fikk etablert en egen utstilling av større marinegjenstander i det såkalte Tøjhuset. Sandvold var også en pådriver og mentor for byggingen av kanonjolle-replikaen Øster Riisør III. Det var også Sandvold som omsider fikk tilført Marinemuseet ressurser til å systematisere museets store boksamling til et eget bibliotek.
  • Ingvar Fosheims tid: Fosheim hadde også en genuin interesse for marinehistorie og kanskje særlig for Marinens flyvåpen. På grunn av aldersgrensen fikk han bare 4 år ved museet, men i løpet av denne tiden skaffet han Marinemuseet MTB`en ex KNM Glimt. Han bidro også sterkt til å skaffe museet det nye resepsjonsområdet.
  • Etter 2003: Siden 2003 har Marinemuseet vært ledet av KK Hans Petter Oset, også han med intendanturbakgrunn. Noen tilsvarende store milepæler har ikke skjedd de siste 10 årene, men under Osets ledelse har Marinemuseet tatt skrittet over i den elektroniske og digitaliserte verden. I dag både gjenstandssamling, tegningssamling og fotosamlingen elektronsikk registrert og i stor grad avfotografert. Marinemuseet har de siste 10 årene også hatt en lang rekke temporære utstillinger og i tilknytning til disse har man gitt et en rekke historiske hefter. Høsten 2009 ble også museets faste bemanning utvidet til 3 faste stillinger ved at det ble tilsatt en egen leder for museets dokumentasjonsavdeling.