Minneord Steinar Sandvold

Minneord Steinar Sandvold

Foto: Svend Aage Madsen

Det var med stor sorg vi på Marinemuseet mottok nyheten om at museets gamle sjef kommandørkaptein Steinar Sandvold hadde sovnet stille inn mandag 15. januar, i en alder av 78 år.

Før han overtok stillingen som sjef Marinemuseet i 1987, hadde han 25 års variert tjeneste som operativ offiser i Sjøforsvaret. Han gikk ut som løytnant fra den nye Sjøkrigsskolen i Bergen i 1965. Hans første fire ble viet ubåtvåpenet der han fikk være med på en ny pionertid, da Norge overtok og opererte de 15 ubåtene av Kobben-klassen. Som så mange andre var han stolt over tilknytningen til ubåtvåpenet og han verdsatte det varige kameratskap tjenesten skapte.

Senere fikk han sjøtjeneste på fregattene KNM Bergen og KNM Narvik før han avsluttet sin sjøtjeneste som sjef for mineleggeren Vale. Hans landtjeneste omfattet både Tromsø Sjøforsvarsdistrikt, Sjømilitære Korps og Nato-basen på Kolsås, før han i 1985 ble NK ved Narvik Sjøforsvarsdistrikt.

Steinar fikk tidlig interessen for marinehistorie, og til sin egen og vår andres glede fikk han anledning til å avslutte sin tjeneste som sjef for Marinemuseet. Selv om han var vel kvalifisert da han overtok, anså han seg aldri utlært. Han fortsatte sine historiske studier på og utenfor arbeidstiden gjennom alle de 12 årene han fikk som sjef. Det var det faglige som lå han nærmest på hjertet, mens driftsoppgavene kunne delegeres til hans tjenestegjørende offiser og til de mange dyktige pensjonister han fikk engasjert i driften av museet.

Særlig var Steinar opptatt av, og flink til å formidle, historien om tiden før 1814. Han elsket å understreke at Norge da hadde en av verdens sterkeste mariner, rett nok sammen med Danmark. Han kunne gå inn i rollen som Tordenskiold, blande krutt og fyre saluttkanoner, og han var en entusiastisk forteller da slaget i Dynekilen ble gjenskapt i Fredriksvern. Han var også en støttespiller og en pådriver da krefter i Risør ville bygge en tro kopi av en kanonjolle fra 1807, med en original 24 punds kanon han skaffet fra Danmark. Steinar fikk i sin tid også utvidet museet med en ny og avdeling i første etasje som ga rom for formidling av både torpedoer, miner og kanoner. Han største og viktigste bidrag var det likevel at han, sammen med flere entusiastiske utbåtoffiserer, lykkes å få tilført museet den utrangerte Kobben-ubåten Utstein som museumsfartøy i 1998.  

Som pensjonist beholdt Steinar god kontakt med museet, der han var en flittig benyttet guide. Med sitt engasjement og sitt fortellertalent var det ingen som kunne trollbinde publikum som han. Han engasjerte seg både i Kongesjaluppen Stjernen og i Utsteins venner, der han var fast servitør av stormsuppe. Han pleiet også et bredt marinehistoriske nettverk i hele Norden, og han fulgte med og tipset museet når viktige objekter lå ute til salgs.

Steinar vil bli sterkt savnet av mange, men mange vil også i år fremover kunne glede seg over det han har skapt og de historiske verdier han har tilført Marinemuseet. Hans siste prosjekt var å bygge et nytt hus, i en alder da de fleste velger å flytte fra hus til leilighet. Våre tanker går til familien og hans kjære kone Hilde, som heldigvis delte hans interesse for marinehistorien, og som oppmuntret han til å opprettholde denne interessen. Det er en ekte sjømann som nå har kastet sitt anker, og vi lyser fred over Steinars minne.

På vegne av Marinemuseet; Hans Petter Oset