Undervannsbåter

Ideen om å skape en båt som kunne gå under vann er meget gammel. Allerede i 1624 gjorde man noen forsøk i Nederland. Nordmannen Hallstein Lofthus tegnet allerede i 1809 en liten undervannsbåt som skulle senke fiendens skip ved å bore hull i skrogene deres. Utviklingen skjøt fart under den amerikanske borgerkrigen og rundt 1900 var det flere større mariner som interesserte seg seriøst for utvikling og bruk av undervannsbåter.

Utviklingen kostet både penger og menneskeliv, og for små nasjoner var det fristende å overlate prøving og feiling til de store nasjonene. Den 6. november 1901 ble kaptein Geelmuyden sendt til Amerika for å overvære prøver med en undervannsbåt konstruert av John Holland. Kapteinens rapport var såpass gunstig at det ble fremsatt forslag i Stortinget om bygging av en undervannsbåt.

Forslaget falt, fordi man mente at denne teknologien var for lite utviklet til praktisk bruk. l 1907 ble det på nytt fremmet forslag i Stortinget om bygging av en undervannsbåt, og etter en lengre debatt, gikk forslaget igjennom og våren 1907 fikk Germania Werft i Kiel i oppdrag å bygge en undervannsbåt for den norske marine.

VÅR FØRSTE UNDERVANNSBÅT

Søndag 28. november 1909 ble kommandoen heist på vår første undervannsbåt KOBBEN ved Germaniawerft i Kiel og den 12. desember 1909 kom KOBBEN til Karljohansvern i Horten. Det ble straks satt i gang øvelser. Moderskipet FARM fulgte med som sikring. Senere ble korvetten ELLIDA brukt som fast moderskip.

På bakgrunn av de gunstige erfaringer fra øvelsene med KOBBEN, ble det fremmet forslag om anskaffelse av flere fartøyer. Stortinget bevilget midler til tre fartøyer i 1912, også disse skulle bygges ved Germaniawerft. Fulle av selvtillitt over å beherske det nye elementet var det typisk nok også offiserene på Kobben som tok initiativet til å anskaffe Norges første fly Start i 1912. Medlem i denne ”Kobbens flyvekomitè” og senere sjef for A1 var for øvrig Marinemuseets mangeårige sjef T K Olafsen.

A-klasse undervannsbåt

Norge, som hadde vært tidlig ute med torpedoteknologien, fulgte også godt med på den internasjonale utviklingen av ubåter, og flere artikler ble skrevet i offiserenes fagblad NTfS. En av de mest aktive var kaptein V A Geelmuyden, og høsten 1901 ble han sendt på en studietur til New York for å se nærmere på Hollands nye ubåt, Fulton. Under en prøvetur, 7. desember 1901, ble Geelmuyden den første nordmann til å være med på dykking med en ubåt. Selv om han understreket at de langt fra var fullkomne, anbefalte han i sin rapport at Norge satset på ubåter ” først og fremst ut fra de forsvarsmessige aspekter” og dernest fordi den ville gi oss ”uberegnelige fordeler” i forhold til en langt sterkere angriper.

B-klasse undervannsbåt

Mange, også innenfor marinekretser, så nok på de nye ubåtene nærmest som kuriositeter, som ville ha begrenset verdi en i  virkelig krig. I starten på første verdenskrig så det ut til at de skulle få rett. Dette snudde brått da den tyske ubåten U9 i løpet av en time, 22. september 1914, senket 3 britiske kryssere. Fra februar 1915 erklærte tyskerne uinnskrenket ubåtkrig mot handelsskip, noe daværende marineminister Churchill ikke trodde noe sivilisert land ville gjøre. Dette påvirket trolig også Norge, og da vi fikk erstatning av britene for de tilbakeholdte panserskipene Nidaros og Bjørgvin, ble det i 1915 besluttet å anskaffe nye ubåter.

K-klasse undervannsbåt

I løpet av annen verdenskrig disponerte tyskerne over mer enn 1100 ubåter. Ca 750 av dem gikk tapt under krigshandlinger. Da storadmiral Dønitz innså at det gikk mot slutten, hadde han ved ”Operasjon regnbue” utarbeidet direktiver om at de mer enn 350 gjenværende tyske ubåtene skulle senkes av egen besetning for ikke å falle i fiendens hender. 4 mai 1945 ble han tvunget til å trekke denne ordren tilbake. Mange ærgjerrige sjefer, særlig vest i Østersjøen, trodde denne ordren var et falsum, og dermed ble ca 230 av ubåtene faktisk senket av egen besetning.

U-klasse undervannsbåt

Allerede 12. januar 1943, en måned før Uredd forsvant, hadde det blitt besluttet at vi skulle få overta enda en ubåt av U-klassen. Ubåten det var snakk om var da under bygging ved verftet Vickers-Armstrong, og den skulle fått navnet HMS Varne, med pennantnummer P66. Opprinnelig var det Holland som hadde bestilt denne ubåten, som de ville kalle Haai. Fordi nesten hele den påtenkte besetningen omkom da passasjerskipet Abosso ble torpedert i oktober 1942, hadde de kansellert sin bestilling, og ironisk sett åpnet nok dette for den norske overtakelsen.

KOBBEN-klasse

Ut over 1950-tallet hadde Norge et stadig sterkere forsvarssamarbeid med USA. Sovjetunionen økte gradvis sitt nærvær i Nord-områdene, samtidig som britene reduserte sitt. I tillegg til å fylle en rolle i vårt invasjonsforsvar ville konvensjonelle ubåter kunne brukes til å innhente etterretninger om sovjetisk aktivitet i Nord-områdene. Da vi fra slutten av 1950-tallet begynte planarbeidet med en ny generasjon ubåter, var det aktuelt med en viss støtte fra amerikanerne. Dette ble fra 1960 utvidet til et amerikansk 50% bidrag til en fornyelse av hele vår flåte, den såkalte Flåteplanen av 1960 til 800 mill kr, der 240 mill kr var øremerket ubåter.

ULA-klasse undervannsbåt

Utvikling av nye ubåtkonsepter er tidkrevende prosesser. Selv om Kobben-klassen var planlagt med en levetid på 20 år, startet man derfor planleggingen av en ny generasjon konvensjonelle ubåter allerede tidlig på 1970-tallet. Igjen inngikk vi et samarbeid med tysk ekspertise om utviklingen av en ny ubåttype. Av ny teknologi var det viktigste at ubåtene fikk et våpenkontrollsystem som gjorde dem i stand til å engasjere flere mål samtidig. På dette området ble både Forsvarets Forskningsinstitutt og Kongsberggruppen trukket inn. Utviklingen pågikk i flere år, og blant annet ble det vurdert om man skulle utstyre dem med utskytningsrør for våre nye Penguin sjømålsmissiler. Dette ble forlatt, men kravet om at ubåten skulle ha åtte torpedorør og seks ekstra torpedoer, medførte at størrelsen økte.

Planer om en C-klasse

Fordi B-klassen var utviklet allerede 1915, og fordi omstendighetene hadde gjort at vi måtte akseptere flere avvik fra kravene, ble planleggingen av en ny generasjon ubåter påbegynt allerede i 1931. Det ble innhentet anbud fra en lang rekke selskaper. Men det var ”det brukne geværs tiår”, og noen endelig bevilgning ble ikke gitt. I mellomtiden gikk diskusjonen om typer og størrelser.

Fartøysbase

Søk etter norske marinefartøy