Panserskipene

I 1897 og 1899 ble våre fire panserskip sjøsatt. Henholdsvis,Harald Hårfagre,Tordenskjold,NorgeogEidsvold. De kostet ca 19 millioner kroner, eller ca 20% av statsbudsjettet. Det innebar ekstrabevilgninger og statlig låneopptak og medførte stor debatt. I den pågående opprutningsperioden frem mot unionsoppløsningen hadde vi blant annet også bygget 23 torpedobåter. Etter dette var det imidlertid slutt på satsingen på Sjøforsvaret.

Det var ikke kapasitet i Norge til å bygge skipene og det ble derfor det engelske verftet Armstrong i Newcastle, datidens største og mest erfarne verft, som fikk oppdraget med å bygge panserskipene, med norske inspektører til stede.

Panserskipene var først og fremst mente benyttet som kystforsvarsskip, med liten fart, begrenset aksjonsradius, men med kraftig bestykning og god beskyttelse. De fire panserskipene er stort sett bygget på samme lest, de to siste forbedret på noen områder, blant annet større artilleri (kaliber), skrog (deplasement, stabilitet) og panser (stålkvalitet).

Før første verdenskrig bestilte vi ytterligere to panserskip hos Armstrong. De skulle gis navnet Bjørgin og Nidaros, men pga krigen ble de beholdt av britene.

Panserskipene og 1905

Kontreadmiral Jacob Børresen var sjef for panserskipeskadren ”Skagerrakeskadren” i 1905. Ingen hadde mer tro på panserskipenes styrke. Han ønsket å gå offensivt til verks for å komme en svensk invasjon i forkjøpet. Børresen hadde vært om bord i ett av de svenske panserskipene i 1903 og uttalte følgende om sine inntrykk:

”Og imidlertid hadde jeg fått studere det svenske materiell, deres skyteferdigheter og skipets fart i åpen sjø. Den var våre panserskip underlegen”.

At svenskene hadde flere panserskip en oss, synes ikke å spille noen rolle for Børresen. Han ble imidlertid holdt tilbake av sin sjef, admiral Sparre (hvilket medførte en lang og biiter strid). Det ble heldigvis ingen konfrontasjoner og mer om 1905 finner du andre steder i museet.

7.juni mottok Børresen ett ”gnisttelegram” om unionsbruddet.

9.juni lå hele eskadren på Indre havn ved Karljohansvern. På signal fra Børresen på P/S Eidsvold kl 10.00 ble unionsflagget firt, og det rene norske flagget gikk til topps på alle marinefartøyene. Flaggskiftet var ett tegn om at det ikke var noen vei tilbake. Nå fikk det briste eller bære. På Karljohansvern spilte musikken fedrelandssangen, og det hele ble avsluttet med et ”Gud bevare fedrelandet” (før het det; ”Kongen og fedrelandet”).

25. november eskorterte panserskipene Norge og Tordenskjold, sammen med britiske, danske og tyske marinefartøyer, det nye kongehus inn til hovedstaden.

28. november mottok Børresen,i stram giv akt på fallrepet av panserskipet Norge, besøk av den nye kongen, og det gamle kongebanner med den gylne løve på rød bunn av 1318 ble heist på fartøyet.

 

Panserskipene og første verdenskrig

Under første verdenskrig var Norge nøytrale og Sjøforsvaret hadde to hovedoppgaver. Den ene var selve nøytralitetsvernet, som ble løst ved at rekke mindre fartøyer (egne og innleide) ble spredd langs hele kysten for passe på at internasjonale regler for nøytralitet ble overholdt. Til denne oppgaven var de store panserskipene lite egnet. Den andre hovedoppgaven var å opprettholde en rimelig krigsberedskap som kunne avskrekke-, eller i verste fall avverge et angrep fra flåtestyrker. I denne hensikt ble de fire panserskipene, og noen flere krigsskip, holdt sammen i en ”Østlandseskadre” primært i området fra Kristiansand til Jæren. De store skipene ble også brukt som opplæringsplattformer for nye mannskaper til de små fartøyene.

 

M ellomkrigstiden

Panserskipene ble i stor grad benyttet i opplærings- og øvelsesøyemed. Blant annet hadde P/S Tordenskjold en aktiv tjeneste som kadettskip, med flere utenlandsreiser. Det ble også benyttet i 1928 i forbindelse med letingen etter Latham og Roald Amundsen. Manglende bevilgninger til oppgradering gjorde at panserskipene stadig sakket akterut i forhold til potensielle motstandere. Blant annet var radiopeileutstyret så dårlig at det i 1930 ble demontert, uten erstatning. Hovedbatteriet på de to eldste ble demontert for å virke som landartilleri i Ofoten, hvilket ikke ble realisert. Planene for nytt artilleri om bord ble skrinlagt. Stadig flere, også mobiliseringssjefene, mente at det ville være umoralsk å sende fartøysbesetningene i krig med så lite kampkraft. Det manglet blant annet noe så enkelt som kommunikasjon mellom sjef og batterisjef.

 

Panserskipene og annen verdenskrig

I en oversikt av 16.mai 1939 fra 1. Sjøforsvarsdistrikt, undertegnet av kommanderende admiral Smith-Johannsen, blir alle panserskipene erklært ”under kommando” eller ”mob.klare”. Forsvarsdepartementet gir Admiralen fullmakt til å utruste Norge og Eidsvold til nøytralitetsvern, mens panserskipene Tordenskjold og Harlad Hårfagre skal brukes som depotskip.

Høsten 1939 er Nord-Norge i en utsatt posisjon på grunn av den strategisk viktige malmeksporten over Narvik og det sovjetiske angrepet på Finland. Kommanderende admiral sender derfor panserskipene Eidsvold og Norge nordover. Hensikten er å forsterke nøytralitetsvernet i Nord-Norge. Det er senere kjent at britene hadde planer om å bryte norsk nøytralitet for å sende unnsetningsstyrker til Finland, men at de ikke rakk dette før Finland ba om fred.

Beordringen nordover er lite populær, og flere av de faste, unge mannskapene blir erstattet av veteraner som er innkalt til nøytralitetstjeneste. Om fartøyenes materiellmessige mangler skriver batterisjefen på Eidsvold, kaptein Thorkelsen, skriver i et PM 8.januar 1940:

”Fartøyet har nu vært under kommando i ca. 4 måneder og jeg finner derfor at det er min plikt som batteriesjef å anføre de vesentlige mangler som fartøyet lider av. Særlig fordi jeg er av den oppfatning at manglene er av en så alvorlig art at jeg ser meg nødt til å uttale at deres verdi som kampskip i den nåværende tilstand er så liten at det i den alvorlige situasjonen som nå foreligger må betegnes som høyst betenkelig ..”. Med kommandør Askims påtegning går skrivet til kommanderende admiral og videre til Forsvarsdepartementet.

8.april 1940 ligger Eidsvold og Norge til ankers på Narvik havn. Sjefene på de to fartøyene er i en vanskelig situasjon. Begge fartøyene letter anker og er på vei ut fjorden. Beskjeden fra Oslo er at tyske fartøy skal beskytes, ikke engelske. Snart ser de en tysk jager som er på vei inn fjorden.

En tysk offiser kommer om bord i Eidsvold med oppfordring om at fartøyet skal overgi seg, hvilket blir avvist. Sjefen på Eidsvold, KK Odd Willoch, er av den gamle skolen og gir den tyske parlamentær mulighet for komme tilbake til eget fartøy før det skal åpnes ild fra Eidsvold. Men straks han er i lettbåten fyrer han en avtalt lysrakett, og dermed rekker den tyske jageren Wilhelm Heidkamp å fyre torpedoer på kort hold før Eidsvold rakk å åpne ild.

Tre torpedoer treffer Eidsvold, en akterut i magasinet, en forut og en midtskips. Det hele er over i løpet av sekunder. Det siste man ser av fartøyet er akterskipet som synker i dypet.Av en besetning på 181 mann, blir bare 6 reddet.

To andre tyske jagere, Berhard Von Armin og Georg Thiele fortsetter inn i havnebassenget. Norge åpner ild med styrbord batteri og det blir avfyrt fem skudd med 21 cm kanonen og 7-8 skudd med 15 cm. Tyskerne svarer med granatild og 3 torpedosalver. To treffer Norge midtskips og fartøyet ruller styrbord over og synker i løpet av kort tid.105 mister livet, 90 mann reddes.Av de 282 falne var flesteparten fra byene rundt Oslofjorden. Marinebyen Horten alene hadde 41 falne.

Fartøysbase

Søk etter norske marinefartøy