Kanonbåter

Kanonbåt 2.kl. Æger

 I årene 1860 - 63 fikk marinen 4 nye dampkanonbåter, RJUKAN - SARPEN -LOUGEN og GLOMMEN. Seilskutetiden var altså forbi, men den norske marine hadde fortsatt sine oppgaver å løse. Som det første hjemlige utslag av det nye syn på Sjøforsvaret ble det l 1872 fremlagt visse prinsipielle retningslinjer for den fremtidige skipsbygging. Det gjaldt hurtigst mulig å finne fram til nye krigsskipstyper, som innenfor rammen av et snevert forsvarsbudsjett kunne fylle den nye tids krav. Pansrede fartøyer var løsningen, og den første tid så det ut til at monitorene nettopp var de små lands skip. Norges første monitor, Skorpionen, ble sjøsatt på Karljohansvern allerede 30. oktober 1866, og i forholdsvis rask rekkefølge fikk vi tre til, Mjølner, Trudvang og Thor. Alle var bygd etter John Erikssons egne tegninger. Mjølner var bygd i Norrkøping, de øvrige hjemme.

Monitorene var noen eiendommelig utseende skip med et fribord på mindre enn ~'2 meter, så det skulle ikke storsjøen til før den vasket over dekket. og alle luker måtte lukkes. Følgene av denne hermetiske tillukning på en tid da ventilasjonssystemet var lite utviklet, var en temperatur som i et maskinrom en gang ble målt til 62' Celsius. De tre eldste monitorene var langs hele skutesiden pansret med jernplater i flere lag med en samlet tykkelse på 124 mm, støttet av en 993 mm tykk trebakning. For Thor var dimensjonene 176 mm og 941 mm. Hertil hadde de et panserdekk, som var 26 mm tykt, foruten at tårnet hadde 307 mm panser, Thor 363 mm.

 

Nesten hele kampkraften var konsentrert i tårnet, som måtte dreies for hand. Oppe på kanontårnet sto et pansret kommandotårn (på Thor aktenfor), og inne i dette to svære 26,7 cm's forladerkanoner, som veide 18,5 tonn hver. Thor's veide 20 tonn. Prosjektilet veide ca. 159 kg. Hver monitor hadde dessuten en 8 cm's båtkanon, og alle uten Skorpionen en 12 mm's mitraljøse.

 

Disse fartøyene, langsomt gående, 6-8 knop, og tung å manøvrere som de var, kunne ikke nyttes på åpne havstrekninger uten i maksvær, men de kom til å danne ryggraden i vår marine de neste kvart hundre år. Marinen gikk nå inn i en periode som en kan kalle kanonbåttiden.

 

Et program fra 1859, hvoretter marinen fremdeles skulle ha dampfregatter og dampkorvetter m. v. ble annullert med byggingen av de 4 monitorene, og det ble nå bestemt at vi skulle konsentrere oss om bygging av kanonbåter av 3 forskjellige klasser. I 1877 ble målet satt til 12 kanonbåter av I klasse, 24 kanonbåter av II klasse og 46 kanonbåter av III klasse. På den tiden hadde for øvrig torpedovåpenet også begynt å spille en viss rolle, og også dette ble forutsatt kraftig utviklet.

 

Kanonbåtene av de to siste klassene var vesentlig beregnet på kamp inne i skjærgården. Det var idéen fra rokanonbåtenes tid om å ligge skjult eller i dekning bak en holme og derfra med svære kanoner å beskyte fienden, som gikk igjen, tillempet etter teknikkens utvikling.

Bare kanonbåtene av I klasse forutsattes å få så gode sjøgående egenskaper at de kunne operere og kjempe utenskjærs. Med gjennomføringen av disse planer måtte marinen gå en forfallsperiode i mote. De viktige oppgaver, å trygge våre tilførsler og å sikre handel og skipsfart, ble skjøvet til side. Marinen ble drevet inn i skjærgården med vesentlig defensive oppgaver i kystforsvaret. En invasjon skulle ikke forsøkes stanset for fienden var inne på norsk territorium. Det gjaldt mer å spare penger enn å få et effektivt forsvar. Den ideologi som var rådende i tiden før 1940, hadde i et par decennier også den gang en blomstringsperiode.

Det første av «den nye tids» fartøyer nest etter monitorene var Nøk, kanonbåt av III klasse. I virkeligheten var Nøk den ca. 30 år gamle rokanonsluppen Strømsøe og Tangen, som for en pris av ca. 40 000 kroner fikk satt ombord 2 dampmaskiner på tilsammen 40 indikerte hestekrefter. Disse ga den en fart av 6,5 knop, foruten at den fikk sitt gamle artilleri erstattet med en 17 cm's riflet forladekanon.

Nøk fulgtes av Dverg, eks-kanonslupp Svelvigen, og i årene utover til 1883 ble ytterligere 14 rokanonslupper ombygd, disse med 70 indikerte hestekrefters maskiner. Drøbak og Sarpsborg ble bygd om til det merkelige «tvillingskip» Trold, som siden gikk over til torpedovesenet og fra 1875 ble brukt som minelegger.

Den første av den nye plans II klasses kanonbåter, Vale, var bygd etter mønster av den engelske Staunch-klassen og ble satt i tjeneste i 1874. Vale og de 4 neste av typen hadde som hovedskyts en 26,7 cm's forladekanon, som veide 20 tonn, mens de 2 siste, Gor og Tyr, hver hadde en 26 en bakladekanon av 25,2 tonns vekt. Når hertil kommer at affutasjen i siste tilfelle veide ca. 14 tonn, vil det si at bare den ene kanonen krevde nesten 14 % av fartøyets største deplasement. Det er klart at denne var rent uforholdsmessig stor. Men ideen var altså at disse kanonbåtene skulle kunne bli farlige for hvem som helst, som vågde å komme innenfor skuddvidde. Innhente noen kunne kanonbåtene ikke. Så å si hele kampkraften var konsentrert i den ene kanonen. Utenom denne hadde fartøyene bare mitraljøser eller småkanoner.

Fartøyene ble i årene før første verdenskrig ombygd til mineleggere og gitt lettere og mer moderne skyts. «Strykejernene», som de ofte kaltes, ble brukt til å legge miner så sent som under annen verdenskrig.

Kanonbåten Æger med kjelenavnet «Padda» var den siste kanonbåten av II klasse. Den utgjorde en klasse for seg, var en halv gang til så stor som de eldre II klassingene, hadde et 38 mm's panserdekk, som strakte seg over hele fartøyets lengde, og ble til en viss grad berømt, til slutt som flaggskip, i «Svartehavseskadren» (Hvaleravdelingen) i 1905 og under første verdenskrig.

Av I klasses kanonbåter fikk vi i alt 4 stykker, som innbyrdes til dels var ganske vidt forskjellige.

Den første, Sleipner, sjøsatt i 1877, minte med sine 3 smale skorsteiner, heldende master og skonnerrigg meget om tilsvarende svenske fartøyer fra samme tid. Opprinnelig hadde fartøyet en 26 cm og en 15 cm bakladekanon og en 12 mm mitraljøse, men bestykningen ble endret da Sleipner i 1900 skulle gå over til å bli kadettskip (se tabellen s. 18). l baugen var anbrakt et undervannstorpedorør, det første på våre større skip. Sleipner opplevde for øvrig a bli noe så moderne som losjiskip for flygere.

Kanonbåt nr. 2 av I klasse, Ellida, var barkrigget og merkelig nok bygd av tre. Den kom som kadettskip under betegnelsen korvett til pa mange måter å føre seilkrigsskipstidens tradisjoner videre. Ellidas vintertokter, det siste i 1903-04, bl. a. til Konstantinopel og Kreta, ble de siste ordinære til fremmede verdensdeler. Hvilken betydning slike tokter hadde for å binde våre uteseilende sjøfolk til hjemlandet fremgår av en beretning om Ellidas anløp av Pensacola i 1897. Ved avreisen møtte samtlige norske skipsførere på havnen opp ved Ellida for å gi den en siste avskjedshilsen. Korvetten gjorde en rundtur på havnen forbi alle norske skipene, som etter hvert strøk flagget for å hilse, mens musikken på Ellida spilte fedrelandssangen, og mannskapet i vantene avsluttet med et 4-foldig hurra.

KANONBÅTER 1. KLASSE

Kanonbåt av 1. klasse, SLEIPNER, var det første skritt i denne perioden i retning av sjøgående fartøyer til supplering av det tarvelige skjærgårdsforsvaret. SLEIPNER var lett kjennelig på sine tre lange og sterkt liggende skorstener. Dessuten hadde den skonnerrigg. I 1900 ble fartøyet en del ombygget og fikk ny bestykning. SLEIPNER var Norges første fartøy bestykket med utskytningsrør for Whitehead torpedoer. Fra 1899 ble SLEIPNER brukt som kadettskip. I 1915 ble den utrangert som krigsskip og overført til losliskip. Som sådan ble den brukt helt frem til 1940, bl.a. for Marinens flyveskole.

KANONBATER 3.KLASSE

Da dampmaskinen for alvor gjorde sitt inntog i vår marine, ble en del av sjaluppene i tiden 1872 til 1883 omdannet til såkalte 3. klasses kanonbåter. De fikk to maskiner på 16 hk og kunne gjøre en fart på opptil 7,5 knop. Forut fikk de en Palliserkanon på 17 cm. Besetningen var på 19 mann. Beboelsesforholdene var ikke rare, men fordringene til komfort var kanskje mindre den gangen.

Fartøysbase

Søk etter norske marinefartøy