Shetlandsbussene - Ubåtjagerne

Shetlandsbussene er et felles begrep på den militære skipstrafikken som ble etablert mellom Shetland og Norge under annen verdenskrig. Hensikten var dels å hente folk som måtte flykte fra tyskerne og dels å bringe og hente spioner og sabotører. I første fase av krigen ble trafikken opprettholdt ved hjelp av norske skøyter. Disse hadde lav fart og lav egenbeskyttelse og på grunn av betydelige tap ble denne trafikken innstilt vinteren 1942. Fra 1943 fikk Norge overta 3 ex amerikanske ubåtjagere og med disse fortsatte shetlandstrafikken. 

Undervannsbåtjagerne – Subchaserne

Historien om de amerikanske undervannsbåtjagerne er i seg selv en historie det er vel verd å kjenne til. Allerede under første verdenskrig, påskyndet av daværende marine-statssekretær Franklin D Roosevelt, utviklet amerikanerne konseptet med undervannsbåtjagere. De hadde relativt lange og slanke skrog bygget av amerikansk furu på eikespant, med gode sjøgående egenskaper. Farten var begrenset og en 3” kanon var hovedvåpenet mot tyske undervannsbåter i overflatestilling. Et viktig moment var at de kunne bygges i et høyt antall, ved små verft, som ikke var opptatt med byggingen av større krigsfartøy. Av denne første klassen, SC-1, ble det bygget 440 fartøyer under første verdenskrig og et stort antall gjorde tjeneste i Europa. Under annen verdenskrig ble konseptet tatt frem igjen og allerede før Pearl Harbor var 84 fartøy ferdig eller påbegynt. Da de tyske undervannsbåtene herjet som verst i 1942 ble produksjonen økt, og totalt kom man opp i 438 fartøy. I forhold til SC-1 var den nye klassen, som fikk betegnelsen SC-497, noe bredere. Den fikk også et noe annet fremdriftssystem og en oppgradert bestykning, med bl.a 14 dypvannsbomber og ikke minst sonar. Deres oppgave var nå først og fremst å holde undervannsbåtene i neddykket tilstand slik at de ikke fikk brukt periskopet. En periode var subchaserne det viktigste amerikanske anti-undervannsbåtvåpenet, men etter hvert som byggingen av jagere og fregatter tok seg opp, overtok disse denne hovedrollen. Subschaserne forble likevel viktige som kystnære eskortefartøy og havekontrollfartøy. Det finnes rikelig med informasjon om fartøyene, herunder også om modellbygging, på denne amerikanske hjemmesiden: http://www.splinterfleet.org/sfhome.php

Shetlandsbussene - Krigshistorien

De fleste er vel kjent med historien om hvorledes et betydelig antall norske småfartøy, for det meste fiskeskøyter, allerede det første krigsåret tok seg over til Storbritannia, der de ble satt de inn i en illegal trafikk mellom Shetland og Norge, som de såkalte ”shetlandsbussene”. Først på frivillig basis under britisk etterretningstjeneste, med base på Lerwick og  Lunna Voe, og så fra 1942 med base fra Scalloway, der det var bedre verkstedsfasiliteter. Her ble de organisert som en halvmilitær gruppe og fra 1943 gikk inn som en del av den norske marinestyrken som spesialenheten NNSU (Norwegian Naval Special Unit). Oppgaven var hele tiden å frakte sabotører og utstyr for hemmelige operasjoner til Norge og eventuelt ta med seg flyktninger tilbake.  Storparten av de mannskapene som ble satt i land i Norge tilhørte Kompani Linge og hadde som hovedoppgave å drive opplæring av Milorg-grupper, foreta sabotasjer eller arbeide som telegrafister.

Ubeskyttet som de var løp mannskap og passasjerer på skøytene selvsagt en stor risiko, men fordi tyskerne i den første perioden var lite oppmerksomme på denne trafikken, ble de ofte tatt for vanlige fiskefartøyer. Gradvis ble imidlertid tyskerne mer på vakt mot den illegale shetlandstrafikken og de intensiverte overvåkingen både med fly og fartøy. Samtidig opplevde vi grusomme represalier etter aksjoner, som ved Telavåg i april 1942.  Som en følge av de tyske mottiltakene økte de norske tapene, og etter at 5 fartøy og 42 besetningsmedlemmer var tapt vinteren 1942-43, besluttet man seg for å innstille trafikken med shetlandsbussene. Skøytene hadde da gjennomført til sammen nærmere 100 turer med 165 tonn våpen og utstyr i tillegg til agenter og flyktninger.

Våren og sommeren 1943 prøvde man å skaffe fartøyer med større fart og evne til egenbeskyttelse slik at trafikken kunne fortsette. Sjefen for de amerikanske flåtestyrkene i Norge, admiral Stark, fikk høre dette, og han var fullt klar over den verdien shetlandstrafikken utgjorde, også som informasjonskilde om tyske flåtebevegelser langs norskekysten. Etter en henvendelse til president Roosevelt, som året før hadde bedt verden ”look to Norway” og som i tillegg hadde et spesielt forhold til undervannsbåtjagerne, ble det avtalt at Norge skulle overta 3 slike fartøy på den såkalte ”lend and lease” avtalen. De tre fartøyene ble fraktet til Skottland i august 1943 der de ble noe modifisert og klargjort for sin nye tjeneste. De fikk blant annet fjernet all anti-undervannsbåtbevæpning.

Den 26. oktober 1943 heiste de kommando og de fikk navnene Hessa, Hitra og Vigra, hvorpå de seilte til Scalloway for å fortsette opplæringen. Hitra, under sin kaptein Ingvald Eidsheim, var den første som kom i operativ tjeneste da hun seilte til Skopresundet på Sundmøre den 17 november med agenter og militært utstyr og returnerte dagen etter med flere motstandsfolk som var jaget av tyskerne. Hessa var klar til innsats 13 desember og 17 januar 1944 var Vigra klar, med den legendariske Shetlands-Larsen som kaptein.

Etter at disse fartøyene kom i bruk, ble tjenesten atskillig mer effektiv. Av totalt 115 tokt til Norge utførte Hitra 45, Vigra 41 og Hessa 29. 98 tokt var vellykket og man fraktet over 114 agenter og 220 tonn utstyr og tok med flyktninger tilbake. Hovedregelen var å unngå kamp og man unngikk derfor operasjoner i de lyse sommermånedene. Men med sine hurtigskytende kanoner bet de også godt ifra seg i kamper med tyske fly. Utrolig nok gikk ingen menneskeliv tapt, og de materielle skadene var minimale. Deres innsats ble da også lagt merke til langt ut over våre egne rekker, og deres historie er dokumentert både gjennom bøker og gjennom filmen om shetlandsgjengen.