Flott 200 års markering for Lyngørslaget

6.juli 2012 ble 200 årsdagen for slaget i Lyngør og ett av de største sjøslagene i norsk farvann markert. Generalinspektøren for Sjøforsvaret la ned krans på graven til de falne og Marinemuseets sjef holdt minnetalen. Markeringen ble en verdig og flott markering av ett av de største sjøslagene i norsk farvann.

Slaget ved Lyngør har jo en helt spesiell plass i vår Marines historie. Det var derfor naturlig at Sjøforsvaret var sterkt representert i forbindelse med 200 års markeringen for sjøslaget.

Kommandørkaptein Hans Petter Oset

Ved minnemarkeringen ved graven var det sjef ved Marinemuseet, kommandørkaptein Hans Petter Oset som holdt hovedtalen og som her gjengies;

Oset understreket at det er en stor oppgave Marinemuseet har med å bevare, dokumentere og formidle norsk marinehistorie. Ikke minst siden vår marinehistorie kan trekke sine røtter tilbake til Leidangen  – som var på sitt største under Norgesveldet midt på 1200-tallet. Via Dronning Margrete og Kalmarunionen – havnet vi i en union med Danmark. I denne perioden - også kalt 400-årsnatten – ble vår stilling og selvstendighet stadig svekket. Men ikke desto mindre var det en viktig tid for vår marinehistorie. Den danske Flåden vokste til en av Europas sterkeste – og for denne flåten var Norge viktig – dels som havn og som leverandør av tømmer – men først og fremst som leverandør av sjøfolkene som bemannet flåten. Selv om offiserene og admiralene, med noen få, men meget hederlige unntak, var danske - var andelen nordmenn i Flåten likevel så stor - at vi uten blygsel har lov til å kalle den ”den dansk-norske Flåten”.

 

Seilskuter oppankret slik de dansk-norske lå for 200 år siden

Side ved side kjempet den norske og danske sjømann fra 1510 til 1720 - i de mange krigene mot vår felles erkefiende Sverige. Selv om krigene ofte endte med svensk seier eller i beste fall uavgjort – viser historien at det ofte var Hæren som sviktet – og Flåten som sikret seirene eller begrenset tapene. Gjennom disse 200 årene sikret Flåten seg en unik posisjon  - både hos de fleste av kongene og hos folket.  Danskene, som jo normalt hadde størst føling med krigene, har gjennomgående vært flinkere enn Norge til å markere de store sjøslagene  - og til å hedre Sjøheltene – og det er også svært hyggelig at de er med oss her i dag.

Norge ble den gang sett på som en utpost – som nok kunne trenge en hær til beskyttelse mot Øst – og som fikk det i 1628 - men som ikke var verdig et eget Sjøforsvar – all den tid Flåten i København var så sterk.
 Og slik holdt det seg stort sett ut hele 1700-tallet – en ”jobbetid” da vi - Danmark-Norge - med vår nøytralitet i stormaktenes kriger – tjente gode penger på sivil skipsfart – etter hvert stadig mer på kanten av hva som kunne kalles nøytralt.

Ved angrepet mot København i 1801 fikk vi et varsel om britenes irritasjon – men det gled over og snart var ting ved det gamle. Helt til angrepet, beleiringen og terrorbombingen av København i september 1807 – som jo tvang Frederik VI til å gi fra seg hele den stolte dansk-norske flåten i København. Så bitter var den kommende kongen over Flåteranet – at han ikke bare valgte en allianse med Napoleon – men han holdt også fast ved denne uansett hvor lite lurt det kunne virke.

Norge  - som egentlig helst ville forsette å handle med England – befant seg dermed i krig med verdens største sjømakt – og ikke bare det. – Den viktige sjøveis-forbindelsen til Danmark var også brutt – eller stekt utsatt for angrep. Dermed måtte vi i stor grad klare oss selv – både forsyningsmessige - og forsvarsmessig. Med stor dugnadsånd bygde vi opp et skjærgårdsforsvar – dels bestående av noen kystbatterier – men i hovedsak bestående av et stort antall rokanonbåter.
 Ved utstasjonering av de små kanonbåtene langs kysten og hjelp av de sinnerike, optiske telegrafene – klarte vi i overraskende stor grad å holde fienden ute fra vår egen skjærgård.

Slik var situasjonen også i 1812 – men nå hadde vi, dels fra København og dels ved egen erobring – fått et antall brigger til støtte for kanonbåtene. Da Najaden ble sjøsatt i København høsten 1811 - var den utrolig nok det første større skip bygget etter 1807. Den fortsatt bitre Frederik VI ønsket at Najaden skulle stasjoneres i Norge – der han mente den kunne gjøre størst skade for britene. Denne usikkerheten ønsket selvsagt ikke britene – som fra sin base utenfor Gøteborg – aktivt hadde større skip ute på jakt etter Najaden.

Dette er som de fleste sikkert vet  - opptakten til slaget ved Lyngør. Najaden og de 3 briggene ble oppdaget – de trodde de kunne unnslippe sine forfølgere ved å gå den trange leia inn til havnen i Lyngør. – Men både kaptein Holm og losene han fikk råd av tok feil.
 Hell og uhell – men kanskje også dyktighet og dristighet – gjorde at kampen på havnen ble helt ujevn – så ujevn at man kanskje ville tro at Holm hadde firt flagget – og spart livet til sine mannskaper.

Men det lå verken i Holms - eller de andre skipssjefens natur. De kjempet mot overmakten – og heiste tvert imot det nedskutte orlogsflagget flere ganger – helt til Najaden fikk sitt nådestøt.

Dictators seier syntes total – men som vi vet kom Holm seg levende fra Najaden – han fikk samlet et lite antall kanonbåter – og selv om noen av disse allerede hadde rodd 4 timer i motvinden – gikk de til motangrep – noe som etter hvert førte til at de 2 overgitte briggene ble gjenerobret… og med litt mer flaks – kunne det hele snudd til en dansk-norsk seier.

Men den heltmodige innsatsen kostet --- og det er derfor vi er samlet her i dag…
 I marinehistorien er vi ikke uvant med at store sjøslag koster mange mennesker livet – og mange gode nordmenn hadde før Najaden - ofret livet i kampen for den danske kongen. Men Lyngør var spesielt -- det var det største slaget innenfor Norges grenser på 400 år – og det er - målt i antall døde  - fortsatt det største slaget, hvis man ser bort fra panserskipene 9. april.

Slaget er spesielt også på andre måter. Det var på mange måter et slag vi ikke ønsket… Men sjøfolkene som var involvert stilte ikke spørsmål ved storpolitikken. Offiserer og mannskapene var lojale mot sin konge – mot sitt fedreland – og mot flaggets heder – og slik sett var de eksempler til etterfølgelse for Marinens kommende generasjoner.  Krigen 1807-1814 – og kanskje dette slaget spesielt – har enda dimensjon vel verd å dvele litt  

 Ved freden i Kiel måtte danskene betale for sin konges standhaftighet – og Norge måtte avstås til Sverige. Gjennom krigen hadde imidlertid både vår vilje og vår evne til selvstedighet vokst. Våren 1814 prøvde utsendingene på Eidsvoll å unndra seg den planlagte unionen – og som et ledd i disse planer ble et eget norsk Sjøforsvar besluttet etablert den 12. april. Sjøfolk hadde vi jo nok av - men en rekke av de danskfødte offiserene, som hadde kjempet i Norge under krigen – valgte å fortsette sin tjeneste i vårt nye Sjøforsvar. Det er en klar indikasjon på at det gjennom krigsårene hadde vokst frem et norsk samhold i etaten – og slik sett er dette monumentet over de falne fra slaget ved Lyngør også et symbol over samholdet i Sjøforsvaret…

Små kanonbåter – etter hvert med både torpedoer og missiler – har også i alle år etter 1814 vært et hovedelement i vårt invasjonsforsvar – støttet av et mindre antall fregatter – og etter hver også av noen spesialfartøy.

KNM Glimt

 Videreføringen av kanonbåtene er den nye, hurtiggående Skjold-klassen – og derfor er det symbolsk sett riktig og viktig at Sjøforsvaret her i dag - er representert med et av disse fartøyene.
 På vegne av både Marinemuseet – og Sjøforsvaret – som ved sin sjef snart vil legge ned en krans på monumentet – vil jeg også takke de lokale kreftene her i Lyngør, Tvedestrand og Risør – og ikke minst folkene rundt Kanonjollen Øster Riisør III – som med sine årlige markeringer sørger for å hedre de døde – og for å opprettholde bevisstheten om slaget og dets betydning.

Respekt – Ansvar og Mot – er vårt motto i dagens Forsvar. – Og de samme begreper er dekkende både for begivenhetene i 1812 – og for holdningene til de ildsjeler som vedlikeholder minnet om Lyngør 1812.

Kransnedleggelse

Generalinspektør for Sjøforsvaret, Kontreadmiral Bernt Grimstvedt og kommunens eldste innbygger, Mette Ellingsen la ned krans på graven for de falne ved slaget i Lyngør for 200 år siden.

Etter talen var det tale ved biskop Bjarne Sveinall og kirkens fredsbønn ved prost Ole Jacob Modalsli. Marinemusikken spilte deretter Bønnesignal før generalinspektøren for Sjøforsvaret, kontreadmiral Bernt Grimstvedt, la ned en krans fra Forsvaret på graven. Deretter fulgte Lyngørs eldste beboer Mette Ellingsen som la ned krans på vegne av Lyngør og Tvedestrands befolkning og til slutt var det minneord og kransenedleggelse ved overarkivar Hans Christian Bjerg ved Det danske søværn. Danskene stilte forøvrig med tre heimevernfartøyer, mens Norge var representert ved korvetten KNM Glimt og museumsskipet KNM Alta. Et historisk vaktkompani og rokanonsjaluppen Risør III deltok også og fra sist nevnte ble hele minnehøytideligheten avsluttet med en salutt på tre skudd.