1716 - Slaget om Dynekilen

7.juli 1716 og slaget i Dynekilen kommer alltid til å stå i historiebøkne som et av Peter Wessel Tordenskiolds viktigste seiere. Slaget som stoppet forsyninger av tungt artielleri i å komme frem til Karl XII, som hadde beleiret Fredriksten.

Av Frode Lindgjeret, Forsvarets museer

Da Karl XII kom tilbake til Sverige etablerte han sitt hovedkvarter i Ystad for å være nær neste krigsteater, enten den ville bli Norge, Skåne eller på kontinentet. Landet hadde lidd kraftige nederlag, men svenskekongen ville ikke gå til forhandlingsbordet med så dårlige kort på hånden. Forsøket på å gå over isen på Storebælt måtte skrinlegges da den gikk opp i slutten av januar 1716. I stedet kastet svenskekongen blikket mot Norge. Karl XII ledet selv 3 000 mann som angrep fra Holmedal i Värmland mens Carl Gustav Mörner ledet Bohus-korpset som angrep sørfra med 4 000 mann. Men nordmennene lot seg ikke tvinge til noe avgjørende slag, og det svenske kavaleriet kom ikke til sin rett i norsk terreng. Dessuten var felttoget dårlig forberedt, det manglet proviant og utrustning.

18. mars oppga Slottsloven Kristiania, men Akershus holdt ut. Samtidig klarte norske avdelinger, noen bare utskrevne bønder, å besette viktige pass som hindret svenskene i å utflankere hovedstyrken. Etter at Moss ble gjenerobret av norske styrker 23. april var stillingen for svenskene prekær, og Karl XII så seg nødt til å trekke seg tilbake og konsentrere seg om Fredriksten. Men han hadde fortsatt håp om å gå på offensiven om han bare fikk fram forsyninger og tungt artilleri. Og for dette satte han sin lit til en forsyningskonvoi som var i ferd med å samle seg rundt Styrsö ved Strömstad. Konvoien, under ledelse av kontreadmiral Olof Strömstierna, hadde med seg kanoner og forsyninger til de svenske styrkene som beleiret Fredriksten festning ved Halden. Eskorten skal ha bestått av stykkprammen Stenbocken, den tunge galeien Wreden med pluss åtte mindre galeier. Så formidabel som denne eskorten var, kunne den allikevel ikke hamle opp med den danske flåten i rom sjø. Forsyningene kunne losses i Strömstad og fraktes videre på land, men terrenget i Bohuslän er kupert og hadde den gangen dårlig med veger.

Admiral Gabel gjorde seg klar til å angripe den svenske forsyningsflåten, akkurat i det Tordenskiold returnerte til Norge og ankom Larkollen 29. april. Under kommandør Johan Vibe, sender han fire linjeskip,Hvite Ørnog tre andre fregatter for å angripe den svenske styrken. 1.- 3. mai ble det utkjempet et slag hvor Tordenskiold flere ganger kom på skuddhold av Strömstiernas skip, men ildgivingen fra de svenske galeiene og stykkprammene var for kraftig. De danske linjeskipene stakk for dypt til å komme på skuddhold og angrepet måtte til slutt avbrytes. Strömstierna var ikke lite stolt over å ha holdt selveste Tordenskiold fra livet, men både han og Gabel hadde trukket viktige lærdommer - skulle man operere i skjærgården, trengte man en gruntgående flåte med stor ildkraft.

Det tilspisser seg

I midten av mai hadde Strömstierna forflyttet seg til Dynekilen og tallet på fraktefartøy økte, samtidig som Karl XII etablerte beleiringen av Fredriksten. Danskene fryktet av den svenske hovedflåten skulle seile fra Karlskrona og slå seg sammen med eskadren i Göteborg, men Gabel besluttet å bli i Kattegat for å hindre at forsyninger kom fram til Karl XII. Tordenskiold fikk i oppdrag å overbringe meldingen, samtidig kom det melding inn til Gabel om den svenske forflytningen til Dynekilen. Tordenskiold var tilbake i Gabels flåte 22. mai, mens denne lå til ankers ved Skagen. På eget initiativ tok han på seg å frakte 2200 danske soldater til Norge. Hvorvidt det var Gabel eller Tordenskiold som tok initiativet til angrepet er uvisst, men det var den unge trønderske sjøoffiseren som kom på å bruke flåten Sehested hadde benyttet i Binnenwasser for å unngå en gjentakelse av fadesen i Styrsö.

Tordenskiold angriper

2. juli seilte Tordenskiold fra København med kurs for Dynekilen. I mellomtiden hadde Karl XII gjennomført et mislykket overraskelsesangrep på Fredriksten hvor han mistet 500 av en styrke på 1 500 mann. Tordenskiolds styrke besto av to stykkprammer, tre galeier og de to fregatteneHvide ØrnogVindhunden, til sammen 146 skyts og 931 mann, hvorav 4/5 var nordmenn. Til sammen hadde svenskene 884 mann, 111 kanoner og mortere på opptil 36 pund. Dynekilen er fem km fra bunn til utløp som er trangt og omkranset av bergknauser hvor fra det kunne kastes granater for hånd ned på dekket av fartøy som måtte seile forbi. På en holme i bunnen av fjorden hadde svenskene anlagt et batteri med seks tolvpunds kanoner. Men Strömstierna var enten overmodig etter affæren ved Styrsö, eller bare skjødesløs. For ingenting var gjort for å befeste fjordmunningen eller sperre den av med kjettinger og bommer, akkurat der hvor en eventuell angriper ville være mest sårbar.

Om kvelden 7. juli var vinden perfekt og Tordenskiold bestemte seg for å angripe umiddelbart. Ved innseilingen lå tre små svenske galeier og en stor sjalupp. Etter å ha vekslet noen skudd med den dansk-norske styrken trakk de seg tilbake. Om bord på stykkprammeneHielperenogArca Noævar hektisk aktivitet for å få kanonene opp på dekk. Siden sjøegenskapene på denne type fartøy var dårlige, kunne ikke disse være i stilling under seiling på åpent hav. Ved havna midtveis inn i fjorden, gikk Tordenskiold i land for å speide på den svenske styrken. Hvor nøyaktig han kunne telle antall eskortefartøy og de åtte tungt lastede frakteskipene er uvisst, men han kunne i alle fall regne med en viss overlegenhet. De svenske fartøyene lå med stavnen pekende inn mot land, og bareStenbockenkunne snus særlig raskt for å møte den dansk-norske styrken med sin bredside. Etter å ha gjort sine observasjoner, dro Tordenskiold tilbake og flyttet sin kommando over påHielperen.

De to stykkprammene seilte inn først, etterfulgt avHvide Ørn  mens galeiene hjalp de større seilskipene med å manøvrere inn i det trange farvannet, og det så nært batteriet på holmen ogSteinbockensom mulig. Kl. 07:30 begynte de svenske fartøyene å skyte på den dansk-norske eskadren mens det drøyde en hel halvtime før Tordenskiold besvarte ilden. Rundt kl 10:00 begynte kampen å tippe i hans favør. Én time senere ble stykkprammene slept helt opp under landbatteriet. Deretter rodde galeiene inn til land og en landgangstyrke under Michael Tønder stormet i land. Tønder hadde mistet det ene beinet i kampene ved Rügen, men trebeinet hindret han ikke i å lede kampen. Den svenske besetningen flyktet inn på land, og ved middagstiden firteSteinbockenflagget. Da hadde Strömstierna brannskader på hodet, armer og hender. Han var også truffet av et skudd i kinnet.

Men før Strömstierna overga seg, hadde han gitt ordre om å ødelegge flåten og forsyningene om bord. Noen sto i brann, andre var senket og på andre var luntene tent på kruttønnene. Norske matroser stormet over på de svenske båtene og begynte arbeidet med å redde det som reddes kan. Noen måtte heves og på flere klarte man å slukke luntene i siste sekund før det smalt. Alt mens svenske soldater skjøt på dem fra land, og stykkprammene og Hvide Ørn skjøt skråsekker for å gi dekning til mannskapene som jobbet febrilsk med å berge de erobrede fartøyene. Etter drøyt seks timer med intens kamp kunne Tordenskiold seile med et bytte på erobret 9 krigsskip og 5 fraktefartøy. Blant dem varSteinbocken. Og om bord var kanoner, mortere, store mengder krutt og annet beleiringsmateriell. Resten av den svenske styrken lå på fjordbunnen. Offiserene, mannskap og soldater som deltok på dansk-norsk side hadde lang erfaring, bl.a. fra operasjonene rundt Rügen. Tapet av forsyningene bidro til at Karl XII hevet beleiringen av Fredriksten og trakk seg ut av Norge. Etter Dynekilen ble Tordenskiold utnevnt til Kommandør. I løpet av kampen innfant også admiral Gabel seg, men han så ingen grunn til å blande seg inn i kampen som gikk utmerket i dansk favør.

10. juli avbrøt Tordenskiold et angrep på den svenske flytebroa over Svinesund da han fikk vite at Karl XII var i ferd med å trekke seg ut av Norge. Fredrik IV og Tsar Peter hadde også planlagt en felles invasjon av Skåne. De russiske styrkene var overført til Danmark, men uoverenstemmelser mellom de to monarkene førte til at planen ble skrinlagt. Ved tilbakekomsten til København, som skjedde samtidig med Tsar Peters besøk i kongens by, ble Tordenskiold utnevnt til kommandør av Fredrik IV. Hans første oppgave var å samle transportfartøy til den planlagte invasjonen, en oppgave han gjennomførte med glans og overbeviste også om hans organisatoriske evner.

Under overfarten med 60 fartøy fra Larkollen i august, ble Tordenskiold overrasket av motvind. Fraktefartøyene snudde, mens han fortsatt med to galeier. Utenfor Marstrand støtte de sammen med en svensk kaperfregatt med seks priser. På papiret var svensken overlegen, men en av galeiene hadde en langtrekkende 36-punder, i tillegg kan ufordelaktige vindforhold ha gjort at kaperkapteinen valgte å stikke fra prisene for å komme seg unna. Men dramatikken var ikke over. Mer uvær tvang Tordenskiold til å søke nødhavn på svenskekysten. Han gikk i land med 18 mann for å finne vann, og i den lille havna i Vässingö kom de over en svensk hukker som hadde tatt en dansk prise. Det svenske mannskapet var på 36 mann, men det hindret ikke Tordenskiold i å storme skipene og ta dem med seg. Da han ankom Köbenhavn 27. august, hadde han med sju priser og 26 fanger. Tordenskiold var også med på å lede transporten av Russiske soldater til Danmark.