Spitfire, Mosquito og Catalina

Da flygerne var ferdig utdannet i Canada, ble nordmennene sendt til England for videre utdannelse. Så ble de fordelt på skvadroner i England, Skottland og på Island. Der fløy de blant annet Spitfire, Mosquito eller Catalina. På de engelske skvadronene (331 og 332) ble Spitfire brukt. Det er kanskje det mest berømte flyet fra 2. verdenskrig. Mange piloter drømte om å få fly Spitfire, og mange fikk det. I løpet av 12 år ble det produsert ca 22 000 Spitfire i en rekke versjoner! Forbedringer ble stadig gjort.  24 forskjellige hovedtyper finnes, men også de er i forskjellige varianter. (Til sammen 40!) Flyet var lett å manøvrere, det fikk etter hvert god bevæpning og var et godt kampfly. En svakhet flyet hadde, var at flygeren hadde begrenset utsikt fra sin posisjon.

Mosquito ble brukt fra Skottland, hvor vi var en del av 333 skvadron. Mosquito var en avansert jagerbomber, bygget av lette materialer som aluminium og kryssfinér. Med to Merlin-motorer kunne flyet komme opp i høy hastighet, og ”matchet” de raskeste tyske jagerne. Flyet var kjent for å ha utmerkede fly og manøvrerings-egenskaper.  Flyet ble brukt som dagjager mot konvoier, men også som observasjonsfly under nattraid. Med Mosquito i Skottland kunne man nå tyske konvoier og ubåter ved norskekysten.  Flytypen ble også brukt på den såkalte ”Stockholmsruten” – til bl.a. å fly agenter fra England til og fra Sverige under krigen.

Luftforsvarsmuseet har også en modell av en Nissenhytte. Navnet har den etter konstruktøren, nordmannen Nissen. Konstruksjonen var enkel, med buede stålplater som tak. Den var rask å sette opp, og tålte mye vind. Men uten isolasjon var dette en heller kald form for bolig. Disse hyttene ble brukt som verksted, lager messe og bosted, både i England og Skottland, men mest på Island og Shetland. Det må ha vært mye kald trekk. Kanskje særlig for dem som var stasjonert på Island! Nå har nok plankene tørket litt ekstra inn så glipene har blitt større her inne…  

Flytypen Catalina, ble brukt både fra Woodhaven i Skottland og fra Island.  Av våre maritime skvadroner. Flyene som hadde lang rekkevidde,  ble brukt til sjøovervåking, konvoistøtte (følge til båter) og anti-ubåt-jakt. Mest kjent er kanskje de mer spesielle operasjoner skvadronen foretok, nemlig å sette i land agenter i Norge, og hente ut personer som var ettersøkt og forfulgt.

Som dere ser har flyet en kjøl under - som på en båt. Det er laget for å kunne lande på vann like godt som på land. Et amfibium, kalles det. Det gir flyet større fleksibilitet. Fortsatt flyr det mange Catalinaer rundt om i verden. I dag brukes det ofte til brannslukking.  Det fyller vann i lav hastighet, som det deretter kan sprøyte ut over brennende område. Luftforsvarsmuseets Catalina er det største i utstillingene våre med et vingespenn på 34 meter. Dette flyet kom til Luftfartsmuseet i 1994 - på egne vinger! Flyet er til minne over de fra våre flyvåpen som mistet livet under 2. verdenskrig. Det er malt som et av våre Catalinafly som forsvant sporløst utenfor Island.  

Vi beveger oss nå over i etterkrigstiden. Flyene fra skvadronene og treningsleiren (Cornell, Harvard, Mosquito og Spitfire) ble tatt med hjem og brukt så lenge det var forsvarlig etter krigen.  Catalina’en – i en annen utgave - ble brukt i Norge etter krigen også, faktisk helt fram til 1961.

Sjekk flyplass-dekket rundt Catalinaen i Luftforsvarsmuseet! En utvikling fra gress, plank, flyttbar metallmatte til betong.