Opprettelsen av Luftforsvaret

10 november 1944 kom en Kongelig resolusjon:  ..."Inntil Stortinget anderledes måtte bestemme opprettes Luftforsvaret som en 3dje forsvarsgren, og hvori blant annet inngår det nåværende Hærens og Marinens Flygevåpens enheter, personell og materiell m.v. av enhver art"....

Denne resolusjonen hadde et bakteppe av flere tiår med diskusjoner om temaet. Spørsmålet ble tatt opp allerede i 1913 i Stortingsproposisjon nr 147/1913 lagt frem av den nye forsvarsministeren Hans Keilhau. I innledningen til denne sies det: "i alle stater med ordnet forsvarsvæsen tillægger man dette nye vaapen den aller største betydning"....og videre..."fra andre lande foreligger efterretninger pm flygeavdelingers deltagelse i større fredsmanøvrer, og at det nye vaaben herunder har spillet en stor rolle i operationernes forberedelse og gjennomførelse".

Konklusjonen til Keilhau i 1913 var at det "....ogsaa hos os saa snart som mulig bør opsætetes et militært flyvevæsen som fast led i saavel land- som sjøforsvar....".

Selvstendige operasjoner

I bind I av Luftforsvarets historie skriver Vera Henriksen at en forsvarskommisjon som gav sin innstilling 5. mai 1923 gav uttrykk for de rådende holdninger i Europa i mellomkrigstiden; basert på erfaringene fra første verdenskrig. Flyvåpenets oppgaver kunne inndeles i tre grupper: samarbeid med Hæren, samarbeid med Marinen og selvstendige operasjoner. Kommisjonen bemerker at selv om selvstendige operasjoner tilhører verdenskrigens siste avsnitt så fikk de "ganske stor betydning, og de vil fremtidig utvilsomt bli stadig mere omfattende". Den gikk inn for en sammenslåing av "de nuværende to små særvåben" under en felles ledelse og som en særskilt gren av forsvaret.

En annen lærdom etter første verdenskrig var at flyavdelingene kunne brukes mest effektivt om de ble lagt under en felles ledelse og forvaltning. Britene tok omgående konsekvensen av det. Som det første selvstendige flyvåpen ble Royal Air Force opprettet i april 1918. Andre land fulgte etter.

Berget som fødte en mus

Temaet hadde vært drøftet nærmest kontinuerlig siden 1913 og det utkrystalliserte seg i et mønster. Hæren og dens flygere ønsket å opprette et felles uavhengig flyvåpen, mens Marinen var negativ til enhver antydning om dette. Den 28 desember 1936 forelå Otto Ruges Luftforsvarsutredning. Der lister han opp en oversikt på hele 34 dokumenter med forskjellige konklusjoner i saken. Ruge så det som sitt mandat å utrede hvorledes Hærens flyvevåpen, Marinens flyvevåpen og Luftvernartilleriet enklest kunne samles under direkte felles ledelse som en foreløpig ordning. Dette ble støttet av Kommanderende general, sammen med Generalinspektøren for Hærens artilleri, Luftvernregimentet og Generalinspektøren for Hærens flyvåpen.

Kommanderende admiral gikk i mot utredningen. Han mente at trusselen mot Norge i første rekke ville bli fra sjøen og at "den....forutsatte økning av bevilgningene til materiell og øvelser ved den sjømilitære del av luftvvernet kan....utvilsomt nyttiggjøres effektivt av sjøforsvaret, uten oppsetting av nye staber eller liknende". Saken om felles ledelse gikk nok en gang mot nederlag sier Vera Henriksen i sin bok, og 21 mai 1937 bebudet forsvarsministeren en ny utsettelse. Bevilgningene til de nødvendige staber og administrative organer ville bli uforholdsmessig store og våpenet ville bli bygd opp ovenfra i stedet for nedenfra med anskaffelse av materiell og oppsetning med flere avdelinger het det.

Forsvarsdepartementet la 3 juni 1938 frem sin Stortingsproposisjon nr 114/1938, Om organisasjon av Luftforsvaret, og med den kom avgjørelsen. Det blir slått fast at samvirke mellom de to flyvåpen måtte foregå via Kommanderende general og Kommanderende admiral og følgelig kunne det ikke etableres en felles kommandomyndighet. Imidlertid skulle det i tråd med mindretallsforslaget fra Militærkomiteen opprettes et kontor under Forsvarsdepartementet  som  "optar arbeidet med størst mulig felleskap" med hensynt til anskaffelse og fabrikasjon, elementærutdannelse og reglementer og instrukser". Den følgende Stortingsbeslutningen lød: "Det opprettes et kontor til behandling av saker vedrørende luftforsvaret (felles for Hær og Sjøforsvar) og civile luftfartsaker". Vera Henriksen mener man kan kalle denne beslutningen, med blikk på et kvart århundres debatt for "berget som fødte en mus"

Via Flyvåpnenes Felleskommando til Luftforsvaret

I løpet av det første året under andre verdenskrig kom man ikke lengre enn til å legge de to flyvåpnene under feller kommando, i 1941. I perioden januar til mars 1941 ble det gjennomfort forhandlinger mellom den Norske og den Britiske Regjering. Forhandlingene førte frem til to avtaler om kommandoforhold og om samarbeid mellom de to lands militære myndigheter. Det ble etablert en Flyvåpnenes Felleskommando hvor sjefen og stabssjefen var fra henholdsvis Sjøforsvaret og Hæren. Kommandoen ble lagt til London og fikk benevnelsen Flyvåpnenes felleskommando. Som sjef ble beordret marineflygeren, kommandørkaptein Hjalmar Riiser-Larsen og som stabssjef major Bjarne Øen fra Hærens flyvåpen. Det ble arbeidet videre med saken i den norske Londonregjeringen under krigen.

På høstparten 1944 var alle hindrende formaliteter bragt iorden. Forsvarsdepartementet og Hærens overkommando gikk inn for en sammenslåing som Marinens overkommando noe motstrebende måtte slutte seg til. Endelig, ved Kongelig resolusjon av 10. november 1944, ble Luftforsvaret opprettet som vår tredje selvstendige forsvarsgren.