Luftvernartilleriet

Utviklingen av luftkrigen reiste behovet for et forsvarsmiddel mot luftfartøyene. De første improviserte luftvernkanonene, også kalt antiballongkanoner, ble anskaffet under 1. verdenskrig. De besto av vanlige feltkanoner som ble satt i spesialkonstruerte trelavetter som gjorde det mulig å elevere og svinge kanonene horisonten rundt. Dette var stasjonære kanoner som ble utplassert på kystbefestningene ved de større byene.

Etter hvert ble spesialkonstruerte luftvernkanoner tilgjengelige. De kunne gjøres mobile. Også slike kanoner ble kjøpt inn fra utlandet eller bygd her hjemme. Vi fikk dermed et fast- og et mobilt luftvernartilleri. I en periode (1917-18) var luftvernartilleriet underlagt Generalinspektøren for Hærens flyvåpen. Her ser vi for første gang et forsøk på å samordne alle luftforsvarsmidlene under en felles ledelse.

I 1918 ble det bestemt at det mobile luftvernartilleriet skulle legges under Feltartilleriet og det faste under Festningsartilleriet. Ordningen holdt seg uforandret til Hærordningen av 1933, Da et Luftvernregiment ble opprettet og plassert i Hæren.

Luftforsvarsutredningen av 1936 forutsatte en betyde lig styrking av Luftvernartilleriet og sammenslåing med de to flyvåpnene. Krigen satte en stopper for gjennemføring av planene. Det fantes ingen selvstendige norske luftvernavdelinger ute under den siste krigen, men en del offserer ble utdannet på moderne luftvernartilleri og tjenestegjorde i britiske avdelinger.

I 1945 gikk Luftvernartilleriet inn i det nye Luftforsvaret. Tyskerne etterlot seg betydelige mengder kanoner, ildledningsutstyr og ammunisjon i Norge. På grunnlag av dette materiellet begynte en omfattende utbygging av Luftvernartileriet som på det meste (1953) kunne sette opp 45 tunge og 40 lette batterier med en mobiliseringsstyrke på mer enn 20 000 mann.

I 1953 ble Luftvernartilleriet overført til Hæren hvor det sammen med Feltartilleriet og Kystartileriet skulle danne et artillerikorps. Det ble med planene og i 1957 kom luftvernartilleristene tilbake til Luftforsvaret. Siden har utviklingen i hovedsak ligget på materiellsiden. På slutten av 1950 tallet ble NIKE bakke-til-luft raketter innført til forsvar av det sentrale Østlandsområdet. De tunge artillerioppsetningene ble nedlagt og det lette luftvernartilleriet disponert for lav- og nærforsvar av flystasjonene. I begynnelsen av 1990-tallet ble HAWK luftvernraketter erstattet med NASAMS systemet i dette forsvaret og NIKE-systemet ble nedlagt.