Kontroll og varsling

I 1932 begynte utbyggingen av et landsdekkende luftvarslingsnett. Det viste seg lite effektivt da krigen kom til Norge. Etter engelsk mønster tok utbyggingen av Luftvakten
til i 1945. Den var basert på visuelle observasjoner.

Luftvakten dekket hele landet og omfattet på det meste 326 luftvaktposter, 86 kystvaktposter, 20 distriktsvise samlestasjoner og 4 - senere 2 - regionale operasjonssentre (Nord- og Sør-Norge). Postene var bemannet av lokalt HV-personell og samlestasjonene av lokale lotter og frivillige. Sentrale poster i systemet ble bemannet med personell tilknyttet Luftforsvaret.

De første radarene kom i 1947. Det var mobile engelske stasjoner. i første omgang var det Sør-Norge som fikk radarvarsling fordi man mente den største trusselen var rettet mot dette området. Etterhvert endret trusselbildet seg og tyngden av utbyggingen lagt til de sentrale og nordlige delene av landet. Radarnettet er stadig blitt forbedret ved modernisering og tilføring av nytt utstyr. Høyere flyhastigheter og krav til hurtig reaksjon har ført til en omfattende automatisering.

De første radarene hadde en rekkevidde på ca 300 kilometer. Ved samkjøring kan man idag hente ut sammenhengende radarbilder som dekker store deler av Europa. For også å kunne dekke lavere høyder hvor bakkeradar ikke "ser" er det tatt i bruk luftbåren kontroll og varsling (AWACS).

Under radarutbyggingen tjente Luftvakten som et supplement. De siste Luftvaktpostene ble nedlagt først i 1978.