"Kommunistenes judashandling"

De illegale avisene var både spydspissen i holdningskampen mot det forhatte NS-regimet og det sammenbindende limet i den overveiende ikke-voldelige motstanden. Foruten nyheter fra de allierte stormaktenes verdensomspennende felttog mot Hitler-Tyskland og deres forbundsfeller, formidlet undergrunnsavisene nyheter kommentarer og annet nyhetsstoff som skulle stimulere motstandsviljen og nære befolkningens forakt for okkupasjonsstyret. Men den underjordiske pressen kom også til å publisere meningsbrytninger mellom et autoritativt lederskap og opposisjonelle strømninger innenfor den norske motstandsbevegelsen. De illegale avisene var i løpet av 1943 blitt en arena for en gryende politisk dragkamp mellom hjemmefrontledelsen og kommunistene, og i februar 1944 forsøkte den tyske sikkerhetstjenesten å helle bensin på bålet. Les mer.

Innenfor motstandskretser i hovedstaden og blant nordmenn i Sverige og Storbritannia verserte det på ettervinteren i 1944 opplysninger om massearrestasjoner i etterkant av et angivelig fellesmøte for illegale aviser på Deichmanske bibliotek i Oslo.1 Bakgrunnen for ryktene var et anonymt anklageskrift. Det refererte til en rekke navngitte undergrunnsaviser og omkring 200 motstandsfolk som hadde «falt i Gestapos klør». Den angivelige opphavsmannen bak flygebladet hevdet å sitte «med sikre beviser» på at kommunistene hadde angitt et pressemøte på Deichmann til Gestapo, for som det het, «å kunne råde grunnen alene og uforstyrret kunne fremme sine planer».2

Pressesjefen og Presserådet

Et snaut år tidligere hadde den sivile hjemmefrontledelsens pressesjef, ingeniørenHerlov Rygh, startet arbeidet med å organisere et tettere samvirke mellom «Presserådet», som var Koordinasjonskomiteens (KK) organ for pressesaker, og et knippe undergrunnsaviser som opererte i hovedstadsområdet. Samarbeidet omfattet også pressekontakter i byer som Bergen, Trondheim og flere avisgrupper på Østlandet. «Presserådet» ønsket ikke bare å støtte avisene med penger og nyhetsstoff, men ville også ha redaksjonell innflytelse med henblikk på koordinering og spredning av KKs saker og paroler. Også den kommunistiske undergrunnspressen mottok finansiell bistand fra Rygh og hans apparat, men NKP-ledelsen insisterte på at forbindelsen skulle ivaretas av representanter for partiets sentralledelse. Noe tilsvarende nettverk mellom presseledelsen og de enkelte NKP-avisene var derfor ikke blitt etablert.

Da Rygh ble arrestert den 11. november 1943 etter å ha støtt på den beryktede Gestapo-provokatøren Karl Adding, gikk det videre arbeidet med å videreutvikle KKs pressetjeneste i stå. På nyåret syntes imidlertid frykten for at pågripelsen av Rygh og noen sentrale redaksjonsmedlemmer i avisen «London-Nytt», skulle lede Gestapo til andre undergrunnsaviser å ha fortatt seg. Kampen mot okkupasjonsregimets arbeidstjeneste var nå i emning, og på agendaen stod gjenopptakelsen av arbeidet med pressetjenesten. Men slik gikk det ikke, i hvert fall ikke i første omgang. I første halvdel av februar sørget det tyske sikkerhetspolitiet for å stanse utgivelsen av hele åtte undergrunnsaviser i Oslo-området. Arrestasjonene omfattet foruten redaktører og journalister også de tekniske medhjelperne og distributørene, alt i alt nærmere 150 personer.3 I tillegg klarte det tyske sikkerhetspolitiet også å pågripe de to lederne av KKs pressetjeneste, Petter Moen og Viggo Aagaard. Opprullingen rammet imidlertid ingen av de kommunistiske avisene.

General Ruges dagsbefaling til det norske folk

På nyåret hadde NKP-ledelsen bestemt seg for å trappe opp sin propaganda for aktivisering av motstanden som partiet hadde innledet sommeren 1943. NKPs øverste leder, Peder Furubotn, var ikke bare forarget over at pengestøtten til partiets aviser var stanset i november (etter arrestasjonen av Rygh), men han var åpenbart også misfornøyd med at løftene, som to sivile hjemmefrontledere hadde avgitt i oktober om videre dialog med henblikk på representasjon i hjemmefrontens sentrale organer, ikke var blitt oppfylt. Det var slutt på tålmodigheten. De privilegerte og elitære motstandskretsene i hovedstaden, som kontrollerte forbindelsene til norske myndigheter i Storbritannia og Sverige, skulle anklages for passivitet og manglende vilje til å inngå et likeverdig og mer forpliktende samarbeid med partiet.

De to første utgavene av partiets nye, og fra 1944 viktigste undergrunnsavis, «Alt for Norge» (AfN) reflekterte denne bristende tålmodigheten. Den første utgaven som presenterte artikkelen «Folkets jotunkrefter må frigjøres», var skrevet i desember 1943 men utkom ikke før på nyåret. Artikkelen omtalte møtet 27. oktober 1943 mellom partiets delegater og to utsendinger fra hjemmefrontledelsen, og den gjenga partiets forslag om å gi motstandskampen en enhetlig og handlekraftig ledelse som ledd i en nødvendig overgang fra passiv til aktiv motstandskamp. Videre ble det også hevdet at mange grupper og miljøer innenfor hjemmefronten var blitt forledet av «en klikk av reaksjonære» og «fiender av folket og demokratiet» som hadde stilt seg i veien for en aktivisering. I neste utgave ble denne kritikken i en langt mer direkte form adressert til den eksisterende hjemmefrontledelsen. Artikkelen «General Ruges dagsbefaling til sitt folk» gjenga utdrag av direktiver som innskrenket den militære motstanden til forberedende beredskapsarbeid og kamuflert sabotasje, og satte disse opp imot general Ruges angivelige mer aktive utsagn og intensjoner fra juni 1940. De siterte retningslinjene var ifølge avisen et uttrykk for interessene til en liten gruppe som arbeidet med forberedelsene til statskupp, og som allerede hadde lagt planer for innsettelsen av et udemokratisk frigjøringsstyre. Som om ikke dette var nok, ble de tragedier som inntil da hadde rammet motstandsbevegelsen betegnet som et resultat av «en modig, lydig og kampvillig befolkning» på den ene siden, og «en uduelig, uansvarlig politisk og militær ledelse» på den andre.

Nede for telling

Med artikkelen «General Ruges dagsbefaling til det norske folk» gjorde NKP den daværende hjemmefrontledelsen til skyteskive i sin propaganda. Sett i forhold til denne verbale bredsiden kunne timingen for provokasjonsskriftet fra den tyske sikkerhetstjenesten neppe ha vært bedre. Sentrale hjemmefrontaktører var imidlertid ikke i tvil om at her dreide seg om svartpropaganda i regi av Gestapo. Også andre og mindre sentralt plasserte aktører hellet til samme oppfatning, men uten å være like sikre. Da den sivile ledelsen rapporterte om den vanskelige situasjonen for de illegale avisene i et brev datert 1. mars, ble kommunistene i skarpe vendinger anklaget for både «å utnytte situasjonen» og for «å forsøke samle en større del av hjemmefronten under sin ledelse».

I flere okkupasjonshistoriske fremstillinger blir det hevdet at kommunistene bevisst utnyttet pressekrakket til å iverksette en kampanje mot hjemmefrontledelsen. Den sivile hjemmefrontlederen Tore Gjelsvik ordla seg på følgende måte i boka «Hjemmefronten»: «Fengselsdørene hadde ikke mer enn så vidt smelt igjen bak våre arresterte pressefolk i februar 1944, før NKPs presse satte i gang en hetspreget agitasjon mot hjemmefrontens ledelse, med beskyldninger om passiv kamp, reaksjonære synspunkter og kuppforberedelser».4 Imidlertid foreligger kilder som viser at redigeringen av de begge to ovennevnte AfN-utgavene skjedde godt forut for pressekrakket og bortfallet av de ikke-kommunistiske undergrunnsavisene.5

Behovet for et vel fungerende presse- og informasjonsapparat ble understreket i flere rapporter fra den sivile hjemmefrontledelsen til norske myndigheter i Stockholm og London. Frykten for at kommunistene kunne vinne nye tilhengere for sin aktiviseringslinje fremkom i et brev til pressekontoret ved den norske stockholmslegasjonen i begynnelsen av mars, og i den forbindelse ble det hevdet at uten en tilstrekkelig godt utbygd opplysningstjeneste ville det verken være mulig å skjerpe holdningskampen, eller nå frem med informasjon til befolkningen om fremtidige endringer av de motstandspolitiske retningslinjene.6

Opp fra asken

Virkningene av pressekrakket fortok seg i løpet av april-mai da hjemmefrontledelsen (HL) fikk reetablert sin pressetjeneste. Med reorganiseringen av den illegale pressen og tilgangen til London radio, hvor ledelsen i mai hadde fått kringkastet proklamasjonen om sin egen eksistens, kunne en mønstre et langt sterkere propagandatjeneste sommeren 1944 enn det apparatet den gamle presseledelsen hadde disponert. Betydningen av et propagandaapparat som den sivile hjemmefrontledelsen kunne disponere i den videre kampen mot okkupasjonsregimets tvungne mobiliserings- og registreringstiltak var i løpet av våren og sommeren 1944 blitt anskueliggjort for de norske aktørene på hjemme- og utefront. Ved å videreformidle denne autoritative ledelsens retningslinjer, fikk de HL-tilknyttede avisene en sentral rolle i arbeidet for å styrke hjemmefrontledelsens legitimitet i befolkningen. Men også i mer direkte forstand representerte de HL-lojale avisene en motvekt til NKPs propagandaorganer. De advarte mot å la seg fange av aktivistiske stemninger, som okkupasjonsmakten i neste omgang lett ville kunne knuse, og de oppfordret sine lesere om å utvise tålmodighet i påvente av allierte og norske myndigheters militære frigjøring.

Fra de to autoritative undergrunnsavisene «Bulletinen» og «Fri Fagbevegelse» forekom det også flere tilfeller av mer åpen polemikk mot kommentarene i de kommunistiske avisene. I begynnelsen av september refererte «Bulletinen» til de mange ytringene i den illegale pressen om bruken av mer aktive kampformer, og hevdet at de ytterliggående avisenes bruk av begrepene ‘aktiv’ og ‘passiv’ motstand var «utillatelig». Det gikk ikke lenger an å sette et skarpt skille mellom sivile og militære kampformer. Krigen var blitt total, og valgene mellom dem var «bare et taktisk spørsmål». I den forbindelse ble det vist til den nylig gjennomførte «sabotasje mot arbeidsmobiliseringen» som «Bulletinen» hevdet var «av langt større betydning enn sprengning av noen jernbanebruer og partisankrig i avsidesliggende fjelltrakter».7

En spesiell sort aviser

Utover høsten og frem mot våren 1945 pågikk det videre arbeidet med å utvikle hjemmefrontledelsens presse- og informasjonstjeneste med særlig henblikk på de utfordringene som ventet ved frigjøringen. Det resulterte i opprettelsen av en felles informasjonskomite for den sivile og militære hjemmefrontledelsen som skulle arbeide for å styrke stimulere kampviljen og styrke disiplinen så vel innenfor befolkningen. I en uttalelse fra denne informasjonstjenesten i midten av januar 1945 het at denne tilliten ikke kunne tas for gitt «på grunn av en intens undergravningskampanje fra tysk og kommunistisk hold».8 Det synes med andre ord klart at den direkte og indirekte kritikken som NKP-avisene hadde rettet mot ledende hjemmefrontinstanser representerte en av de utfordringer som denne informasjonstjenesten måtte søke å overvinne.

Bekymringene for den potensielt «undergravende» effekten av NKP-avisene viste seg imidlertid å være overdrevne. På ettervinteren i 1945 mente HLs informasjonstjeneste å konstatere at kommunistenes propaganda stort sett var falt på stengrunn. At kommunistene ikke var blitt omtalt eksplisitt i informasjonstjenestens retningslinjer til undergrunnsavisene skyldtes ønsket om ikke å stimulere til åpen polemikk mot kommunistene. I februar syntes avslutningen av krigen nært forestående, og for hjemmefrontledelsen veide ønsket om å fremstå som felles ledelse for hele motstandsbevegelsen, og ikke bare en majoritetsfraksjon, tyngre enn noen gang. En åpen meningsbryting med kommunistene ville åpenbart kunne svekke dette inntrykket.

Men enkelte av ytringer i NKP-avisene må åpenbart ha satt den sivile presseledelsen på harde prøver, for i midten av februar 1945 rant det på nytt over da «Bulletinen» refererte til «en spesiell sort aviser, som først så dagens lys etter 21. juni 1941». Disse hadde «drevet propaganda for et bestemt politisk syn». Denne «partipolitiske agitasjon» var i det siste blitt enerådende, og det var igjen «på tide å rope et varsku»:

Det må bli slutt på den usmakelige utnyttelse av det forhold at vi i dag ikke kan offentliggjøre alt som gjøres – og fremfor alt ikke hvem som gjør det. Det er et svakhetstegn stadig å skryte av sin egen innsats. Å sette i gang en mannjevning nå, tjener bare fiendens splittelsesarbeide. La det bli senere generasjoners oppgave å skrive historien om krigen i Norge 1940-1945.9

Kilder og litteratur

  • Arkiver fra Forsvarets Overkommando. Militærinspektøren i Sverige, 4. kontor (MI.IV)
  • Bulletinen (Undergrunnsavis)
  • Frode Færøy: Fiende eller forbundsfelle? Norske hjemmefront- og eksilorganers forhold til den kommunistiske motstandsbevegelsen (2015)
  • Tore Gjelsvik: Hjemmefronten (1977)
  • Hans Luihn: De illegale avisene. Den frie, hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen (1960)
  • Finn Pettersen: Alltid huske – aldri glemme (2002)
  • Regjeringen og hjemmefronten under krigen (ROH). Aktstykker utgitt av Stortinget (1948)
  1. Hans Luihn: 226. 
  2. Avskrifter av anklageskriftet finnes på Arbeiderbevegelsens arkiv i arkivene etter LOs Stockholms- og Londonssekretariater. 
  3. Hans Luihn: 221. 
  4. Gjelsvik: 161-162.   
  5.  Finn Pettersen: Alltid huske – aldri glemme: 315-316. Både AfN og Friheten ble trykket i Drammen, og det var Pettersen som ledet det stedlige produksjonsapparatet. Trykkingen av begge utgavene ble sterkt forsinket som følge av en rekke problemer med den grafiske produksjonen, og distribusjonen av dem kom derfor ikke i gang før i februar-mars. 
  6. ROH 207. Gjengitt i brev datert 7. mars 1944 til Trygve Lie.   
  7. «Bulletinen», 5. september. Artikkelen «Hjemmefrontens kampmidler».  
  8. «Om informasjonstjeneste». Notat datert 17. januar 1945 (MI.IV, boks 17, MP 29a).   
  9. «Bulletinen» 16. februar 1945. «Usmakelig agitasjon»