Kampen for det frie ord

Heftet beskriver okkupasjonstidens "mediekamp". Radiolytting og avislesing var viktige faktorer i den illegale nyhetsformidlingen.

Da tyskerne okkuperte Norge i april 1940, var noe av det første de gjorde å skaffe seg kontroll over pressen. Dette skjedde i første rekke ved en militær sensur som alltid i krise- og krigstid. Nokså snart ble det imidlertid innført en politisk kontroll av pressen som gikk langt videre. En egen avdeling i Reichskommissariat sørget for kontrollen. Aviser og kringkasting fikk svært detaljerte direktiver over hvilket stoff som skulle formidles, på hvilken måte det skulle formidles og ikke minst hva som ikke skulle nevnes. Spesielle nasjonalsosialistiske saker skulle sikres fremtredende plass mens andre stofftyper skulle tones ned eller sløyfes helt. Derfor førte naziregimets sensur og ensretting til et snarlig og stadig økende behov for alternative informasjonskilder.

 

De norske sendingene fra BBC startet allerede våren 1940 og forble en hovedkilde for fri informasjonsflyt. Da radioene ble inndratt høsten 1941 ble resultatet en sterk vekst i antallet illegale aviser. Disse hentet i stor grad sitt stoff nettopp fra BBC og de ble spredt over store deler av landet i betydelige antall. Svært mange illegale aviser forble rene "radio-aviser", men en del hadde også selvstendig kommentarstoff og paroler for motstandskampen. Fremstillingen skildrer fremveksten av avisarbeidet som kom til å sysselsette tusenvis av kvinner og menn. Både organisasjon, produksjon og distribusjon blir omtalt i tillegg til avisenes innhold. I den sivile motstandsledelsen var det et stadig klarere syn for betydningen av den illegale presse. Det ble derfor tatt initiativ til en sentral presseledelse som kunne koordinere en del av virksomhet samt støtte denne både teknisk og økonomisk.

 

De tyske tiltak mot den illegale eller "frie" pressen ble stadig hardere. Det tyske sikkerhetspolitiet kartla virksomheten etter evne, og mange kvinner og menn ble arrestert som følge av slik virksomhet. I 1942 kom forordninger som i enkelte tilfeller foreskrev dødsstraff for slikt arbeid. Faktisk ble omkring 60 personer henrettet for arbeidet med aviser og flere tusen ble arrestert. Blant disse var det mange som omkom i tyske leire på kontinentet eller på vei til disse. 
Illegale aviser ble spredt over hele landet, men med et naturlig tyngdepunkt i og omkring de største byene. Avisenes opplag varierte fra noen få stensilerte eller håndskrevne ark til profesjonelle, trykte publikasjoner i mer enn 50.000 eksemplarer. Det er rimelig grunn til å anta at flere hundre tusen nordmenn på et eller annet tidspunkt under krigen kom i kontakt med en illegal avis.