Fartøyene i nøytralitetstjenesten

Nøytralitetstjenesten måtte ha en front mot sjøen, siden vi på land siden ikke hadde nevneverdige trusler mot vår nøytralitet. Det innebar at flåten ikke bare skulle drive nøytralitetsvern, men også forhindre fiendtlig blokade og landsetting og beskytte kysttransporten. I tillegg måtte mariene være forberedt på en opptrapping ved krenkelser av nøytraliteten.

Hva hadde vi så å forsvare oss med og til å patruljere norske kysten. I perioden etter 1905 hadde flere vedtatte utbygnings prosjekt blitt utsatt eller svært forsinket. Marinen hadde sommeren 1914 ubåten A5 og panserskipene Bjørgvin og Nidaros under bygging ved henholdsvis Germaniaverket i Kiel og Armstrongverftet i Newcastle. Disse fartøyene ble holdt tilbake av de respektive regjeringer etter krigsutbruddet. Britene beholdt fartøyene, men gjorde det i ordnede forhold slik at vi fikk tilbakebetalt våre forskuddsbetalinger. Takket være disse pengene kunne vi iverksette byggingen av 3 nye og relativt store fartøyer, spesialkonstruert med tanke på utlegging av miner.

Frøya ble bygget ved Marinens Hovedverft som ett av de få i løpet av krigen, en periode da verftet i hovedsak var opptatt med klargjøring og reparasjon av skip til nøytralitetstjeneste. Med sine 870 tonn var det et relativt stort fartøy, beregnet for å kunne operere på åpent hav. Frøya hadde kapasitet til 180 miner, som ble lagret og lagt ut fra det åpne akterdekket. Med 4 stk10 cmkanoner og et dobbelt torpedorør hadde det både en god egenbeskyttelse og kvaliteter som kunne sammenlignes med et lite eskortefartøy. Senere fikk det også ettermontert en Oerlikon luftvernkanon.

De to andre mineleggerne, søsterskipene Glommen og Laugen, ble bygget ved Akers mek. Verksted og sjøsatt i 1917 og1918. Disse var betydelig mindre og var derfor tiltenkt en mer begrenset rolle som rene mineleggere i smulere farvann. De hadde form som kommende mineleggere, med lagring av inntil 120 miner på et underliggende dekk og med 3 luker for samtidig utlegging.

Det var i mai 1914 blitt bevilget 11,6 millioner kroner til styrking av forsvaret av Oslofjorden både på landsiden og til styrking av marinen. Siden ikke noe av dette var igangsatt hadde festningene og sjøforsvaret nesten samme oppsetning og materiell som i 1905.

Flåtens ryggrad, de fire panser­skipene, var fremdeles fartøyer som i en gitt situasjon kunne tvinge en angripende stat til å sette inn så verdifulle stridskrefter at den ville regne to ganger før den risikerte dem. Ved siden av panserne hadde vi tre nye, norskbygde jagere med en etter datidens forhold stor fart og bra bestykning. «Draug», «Troll» og «Garm» gjorde sine 28 knop og hadde foruten jagerens torpedovåpen også seks 76 mm kanoner, og det var kraftig på den tiden. De var alle blitt ferdige i årene umiddelbart før den første verdenskrigen og var gode fartøyer for oss.

Bak dem fulgte torpedo­divisjonsbåten «Valkyrien», bygd for midler samlet inn av norske kvinner, vårt hurtigste fartøy i 1905. Det var tilsammen 61 kampfartøyer som var operstive; fire panserskip, fire torpedojagere, 38 torpedobåter, to kanonbåter, fire undervannsbåter med moderskip, to kommandofartøyer, seks mineleggere og to monitorer.

Torpedobåtene av 1.klasse fra 1870-årene og de to monitorene var foreldet og kun brukes som bevoktningsfartøy og til forsvar av minnefelt. I tillegg kom 38 patrulje, bevoknings og ekserserfartøyer som alle var uten kampverdi. Norge hadde et sjøforsvar som kun kunne utføre kystnære operasjoner.

Mot slutten

Etter den mislykkede tyske våroffensiven i 1918 innså de fleste at det gikk mot slutten. Den norske nøytralitetstjenesten trappet gradvis ned fra sommeren, men det gjaldt ikke marinen. Først den 21. november, gikk de første fartøyene, Myg og Garm til havn for desarmering. Så ble kommandoene strøket i tur og orden og fartøyene gikk i opplag.

4.desember 1818 sendte kommanderende admiral ut sirkulæret som formelt opphevet nøytralitetstjenesten og gjeninnførte fredstilstand.

Mobiliseringen hadde avdekket en rekke svakheter og man kunne trekke viktig lærdom. Nedprioriteringen av forsvarsspørsmål etter 1905 hadde gjort forsvaret helt uforberedt på langvarig beredskap da krigen brøyt ut i 1914. En lang rekke alvorlige mangler måtte forsøkes løst i all hast. Det var også alvorlig at marinens hovedbase i Horten og krigshavnen i Melsomvik ikke hadde tilstrekkelig forsvar.

Etter Versailles-freden meldte det seg i noen år en ulyst hos nasjonene til å forsere bygging av krigsskip, folkene var lei alt som minnet om krig, og det ble stille på beddingene igjen.