SKIPSPRISONEN

Av Hans Petter Oset

Britene viste ingen nåde verken mot fiendtlige kaperfartøy eller mot skip som drev handel med kontrabande. Ikke bare tok britene skip og last. De tok også besetningene på disse fartøyene som krigsfanger. De ble etter hvert mange, og britene måtte finne kreative løsninger for så mange fanger. Løsningen ble med et fellesbegrep kalt Prisonen, som rett og slett betyr fengsel. Men senere har det blitt en fellesbetegnelse på de fengslene som ble opprettet for sjømenn under Napoleonskrigene.

Den mest vanlige formen var skipsprisonen. Den innebar at man tok i bruk gamle, utrangerte og avriggede orlogsskip; egne eller erobrede, herunder også en del av skipene fra Flåteranet. På rekke og rad lå de forankret eller "på svai" på "reviret", det vil si far­vannet utenfor den egentlige havnen, nedrigget og uten ror, og isolert fra land. Etter hvert ble en stadig større del av de dansk-norske fan­gene samlet i Chatham, Plymouth og Portsmouth. Alene ved Chatham-Gillingham lå det 12 fangeskip, foruten ett hospitalsskip; herunder de tidligere danske skipene Fyen, Kronprins Frederik, og Holsten som var erobret i 1801.

I skipsprisonene plasserte man krigsfangene i så stort antall og under så tarvelige forhold, at de nærmest var forløpere til konsentrasjonsleire. Her satt fangene under militær bevokting og med et minimum av mat. Det var verken, som en skrev, til å leve eller dø av.

Opp mot 7.000 sjøfolk

Det ble tatt flest fanger de første krigsårene. Allerede i 1809 var det omtrent 3.500 danske og norske sjøfolk i prisonen. Til sammen mener man at opp mot 7.000 sjøfolk satt i prisonen i kortere eller lengre tid. Det er også grunn til å tro at mer enn halvparten av disse var norske. Den største samlede gruppe som ble tatt til fange på en gang, var mannskapet på linjeskipet Prinds Christian Frederik. Omkring 370 av besetningen ble da ført i fangen­skap til England.

Mot slutten av krigen sank antallet i skipsprisonene ned mot det halve. Etter som stadig nye kom til, betydde det at en del slapp fri. En mulighet til å slippe fra, var å ta tjeneste på et britisk fartøy, som gjerne kunne være en ostindiafarer. De som tok slik tjeneste, ble uglesett både av sine medfanger og av opinionen hjemme. Men så lenge de ikke var på fiendens krigsskip, ble det senere ikke ansett som landsforræderi. Det var også derfor kun et lite antall som tok tjeneste i den britiske marine. Andre grunner til at antallet fanger sank til ned mot det halve, var utveksling av fanger, at en del av dem døde, og at noen faktisk klarte å rømme.

Lærte seg ting, og fikk litt kirkelig støtte

Uansett var det mange som satt i lang tid. Selv om det nok kunne være meget kummerlige forhold, var det gjennom erfaringsutveksling og egen fordypning mulig å tilegne seg ferdigheter under fangenskapet, noe som kunne komme godt med etter krigen. I tillegg til det engelske språk, kunne det være ulike håndverksmessige ferdigheter, eller det kunne være mer boklige, som navigasjon.

Et lyspunkt i tilværelsen for en del av fangene, var en mann ved navn Ulrik Frederik Rosing. Frem til 1811 var han prest ved den dansk-norske lutherske kirken i London. Han holdt gudstjenester, drev konfirmasjonsundervisning for de yngste, hjalp de med brev, bøker, tobakk og andre småsaker.

Det fantes også landprisoner, som var en noe lettere form for fangenskap, gjerne forbeholdt offiserer fra fiendtlige krigsfartøy eller kapteiner på handelsskip. I enkelte tilfeller kunne fangene her, mot å avlegge sitt æresord på at de ikke ville rømme, bevege seg relativt fritt. Med dagpengene fra den danske stat, kunne de til og med holde seg med en egen oppasser. Dette var gjerne jobber som ble gitt til de yngste av guttene, som kunne være ned i 10-års alder.