KRIGENS TO FØRSTE ÅR

Av Hans Petter Oset

Den mest betydningsfulle og merkbare delen av krigen med Storbritannia var den britiske blokaden av Norskekysten. Den medførte at utenrikshandelen med import av korn, andre matvarer og viktige varer ellers, stoppet nesten helt opp. Resultatet var hungersnød og armod over det meste av Norge.

NOEN VIKTIGE HENDELSER DE FØRSTE TO ÅRENE

September 1807 – Stopfords eskadre

Britene var orientert om at de to linjeskipene Prinsesse Lovise Augusta og Prinds Christian Frederik befant seg i Norge. Den 3. september 1807 sendte den britiske flåten en eskadre til Norge på jakt etter disse; ledet av kommandør Stopford om bord på linjeskipet Spencer. Etter først å ha lokalisert Prinds Christian Frederik i Kristiansand, drev styrken med en del skyggekrigføring og oppbringelser av handelsfartøy utenfor kysten.

Så, den 27. september, sendte de inn en parlamentær som truen med at byen ville bli angrepet og bombardert dersom ikke linjeskipet Prinds Christian Frederik ble utlevert. Verken guvernør Thygesen eller skipssjef Jessen lot seg skremme av dette, og Stopford gikk da til angrep med sin eskadre. Den ble imidlertid møtt av tre kanonsjalupper og to kanonjoller, som hadde blitt overført fra Fredriksværn, og som stod under ledelse av løytnant M Bille. Etter å ha avfyrt to bredsider, valgte Stopford å trekke sin styrke tilbake, forfulgt av de norske fartøyene. Stopford unnskyldte seg senere overfor sin sjef med at nærværet av de øvrige britiske skipene ville holde linjeskipet Prinds Christian Frederik i sjakk.

Oktober og november 1807 – Snedorffs eskadre

I Kristiansand fryktet man at tilstedeværelsen av linjeskipet Prinds Christian Frederik før eller senere ville føre til et nytt angrep på byen. Heller ikke skipssjef Jessen ønsket å bli liggende, og om kvelden den 29. september 1807 satte han alle seil og klarte å komme seg ut før de bristiske skipene fikk reagert. Linjeskipet seilte først til Fredriksværn, men fordi man mente det ville være tryggere, ble Prinds Christian Frederik snart etter sendt til farvannene utenfor Fredrikstad sammen med linjeskipet Prinsesse Lovisa Augusta. Også briggen Lougen og Billes kanonbåter skulle slutte seg til denne styrken, men for kanonbåtenes del ble det først noe senere.

Da hoveddelen av den britiske styrken hadde forlatt København med den dansk-norske flåten, mente den bitre kronprins Frederik at tiden var inne til å benytte de to gjenværende linjeskipene til å gjøre litt skade på fienden. Den 20. oktober skriver han til prins Christian August:

”Kongen har tapt sin sjømakt på en så skjendig måte at den del vi nå har tilbake må bevege seg. Og når den blott skader vår fiende og selger sitt liv dyrt, så tror jeg at den oppfyller sin hensikt.”

På dette tidspunkt overtok den nyutnevnte kommandør Fisker ledelsen av det norske sjøforsvar. Og Snedorff, som da igjen var styrkesjef, ble beordret med sine fartøy til å iverksette offensive operasjoner utenfor kysten av Sørlandet. Fartøyene var i en heller dårlig forfatning, og først 17. november kunne Snedorff påbegynne sitt tokt. Allerede en uke etterpå ble styrken beordret til København. På veien dit hadde Snedorff muligheten til å angripe en britisk sikringsstyrke som var på vei hjem fra København, men han unnlot dette; noe han senere ble stilt til krigsrett for.

23. oktober 1807 – kampen mot Pelican

Løytnant Bille, som tidlig i oktober hadde trukket kanonbåtene tilbake til Fredriksværn, fikk den 23. oktober i oppdrag å angripe briggen Pelican, som hadde våget seg helt opp i Langesundfjorden. Med tre kanonsjalupper og to kanonjoller angrep Bille. Men Pelican fikk satt sine seil, og ved hjelp av en heldig nordavind kom den seg unna uten for mye skader. Likevel; britene hadde begynt å innse faren med å gå for langt inn i den norske skjærgården.  

14. mars 1808 – Lougen mot Childers

Den 14. mars 1808 kom det til et sjøslag mellom briggen Lougen, med løytnant Wulff som skipssjef, og den britiske briggen Childers. Etter flere timers kamp der ingen av fartøyene oppnådde noe avgjørende overtak, fikk Lougen inn en bredside på kort hold. Childers trakk seg tilbake. Wulff tvilte først, men satte så etter, hvorpå han i horisonten så et annet fartøy som han fryktet var enda en britisk fartøy, og trakk seg tilbake.

Ut fra de respektive kapteiners rapporter, kan det synes tvil om resultatet. Men man har i ettertid flere ganger oppdaget at de britiske rapportene ikke har vært helt etterrettelige.

22. mars 1808 – slaget ved Sjællands Odde

Som et av de to eneste gjenværende linjeskip, ble Prinds Christian Frederik brukt meget hardt. Det gikk ut over både skip og mannskap. Etter krigserklæringen mot Sverige, ble hun sendt til Danmark for å bistå med overføringen av de franske soldatene ved Storebælt. Den 11. mars var hun innom Helsingør, hvor 200 besetningsmedlemmer ble satt i land pga. sykdom!

På vei til sitt oppdrag i Storebælt, ble Prinds Christian Frederik forfulgt av flere britiske fartøy. Kaptein Jessen prøvde først å seile fra disse, og senere lure dem på grunn. Men de ble innhentet ved Sjællands Odde, og den 22. mars begynte det ujevne slaget. Først etter tre timers kamp, og etter at Prinds Christian Frederik selv hadde gått på grunn, strøk Jessen flagget. Han hadde da 61 døde og 84 hardt sårede, og ville ikke ofre flere liv. Ingen britiske skip ble senket, men flere var skadet og måtte repareres. Den britiske styrken nådde derfor ikke frem til Storebælt i tide til å avskjære den franske styrkeoverføringen.

16. mai 1808 – bergensernes kamp mot Tartar

Natten til 16. mai 1808 hadde den britiske fregatten Tartar, med hollandsk flagg, lurt seg inn i mot Bergen, med sikte på å erobre ett eller flere handelsskip. De sendte først fire bevæpnede travaljer inn mot havnen. Disse møtte motstand og tre av dem returnerte til Tartar.

Nå hadde sjefen for kanonbåtflotiljen i Bergen, premierløytnant Christian August Bielke, blitt alarmert. Med kanonskonnerten Odin og fire kanonjoller jaget de først den fjerde travaljen, som flyktet ut Hjeltefjorden, før de uten å nøle gikk til angrep på Tartar, som nå var på vei innover. I trange farvann ved Brattholmen utgjorde de velposisjonerte kanonbåtene et stort problem selv for den store fregatten, og den valgte å prøve å komme unna. Takket være heldig vind – og muligens hjelp fra en norsk kjentmann – kom Tartar seg unna, med bare mindre skader. Av de få drepte var imidlertid skipssjefen kommandør Betterworth.

Kanonbåtene hadde satt seg i respekt, og senere under krigen våget ikke britene seg særlig langt inn i skjærgården med sine store seilfartøy. Oppslutningen om kanonbåtene i Bergen ble etter dette enda større, og den økende styrken flyttet etter hvert til Nygårdsstrømmen, som senere ble Marineholmen. Bielke ble heller ikke glemt, og hans bauta står fortsatt ved Korskirken.

19. juni 1809 – erobringen av Seagull

Søndag 19. juni 1809 var briggen Lougen, fortsatt med kaptein Wulff som skipssjef, ute på patrulje da den utenfor Kristiansand fikk øye på den britiske briggen Seagull. Denne hadde 14 stk 24-punds kanoner og 101 manns besetning, og var under kommando av kommandør Cathcart. Seagull var på vei hjem fra et konvoioppdrag til Gøteborg, og hadde ikke ventet å treffe på en norsk brigg.

Wulff dro fordelen av vinden og åpnet ild kl 17.00. Selv om Seagull var mist like godt bestykket som Lougen, prøvde hun først å komme seg unna. Herved tapte hun verdifull tid fordi to kanonsjalupper og to kanonjoller var på vei ut fra Flekkerøy og Ny Hellesund for å bistå Lougen. Da disse kom til med sin presise beskytning, ble Seagull etter hvert så sterkt skadet at Cathcart kl 19.00 valgte å stryke flagget. Britene hadde da åtte drepte og 20 sårede.

Seagull lakk kraftig fra de mange treffene, og da kanonbåtene skulle slepe henne inn mot land, måtte de sette fartøyet på grunn for at hun ikke skulle synke. Mens man prøvde å sikre henne, kantret hun, og flere av de norske mannskapene ble drept. Først den 24. juli klarte man med mye strev å få hevet fartøyet. Hun viste seg å være i rimelig god stand, og etter en reparasjon kunne man stolt heise norsk kommando på vår egen Seagull 9. september 1809. 

10. august 1809 – erobringen av Allart

Det var ikke ofte britiske orlogsskip våget seg innover i Christianiafjorden. Men 10. august 1809 meldte utkikken på Fredriksværn om en fiendtlig brigg på vei innover fjorden. Det viste seg å være briggen Allart, som jaktet noen flyktende fartøy. Jakten fortsatte vel langt inn, for Allert ble overrasket av stille vær og strøm. I Fredriksværn satte man alle kluter til. Seks kanonsjalupper og en kanonjolle ble straks gjort klar under ledelse av kapteinløytnant Søren A Bille.

Det var stille, men dønningene var store, og de rodde som besatt for å innhente fienden som prøvde å unnslippe. Underveis sluttet også kanonjollen som hadde ligget som vaktfartøy ved Svenner, seg til den angripende styrken. Bille spredde sin styrke for best mulig å avskjære og omringe Allart. De var heldige og fikk tidlig skadet stormasten, slik at Allart måtte oppgi enhver tanke på flukt og ta opp kampen.

Etter 45 minutters skuddveksling, der de norske fartøyene til sammen skjøt 156 skudd, strøk kommandør Tillard på Allart flagget. Først nå, da Tillard leverte fra seg sin sabel til Bille, ble de klar over at det var Allart som hadde blitt røvet under Flåteranet, som nå var gjenerobret; selvsagt til stor begeistring.