KRIGEN MOT SVERIGE

Av Hans Petter Oset

Sverige var under hele dansketiden Danmark-Norges felles erkefiende. Og selv om det hadde vært fred siden 1720, fryktet nok kronprins Frederik at Sveriges uberegnelige kong Gustav IV Adolf kunne tenke seg å gjøre noe for å overta Norge. Svenskene hadde likevel mer enn nok med å beskytte sine interesser i Finland mot presset fra Russland – et land Danmark-Norge tradisjonelt hadde hatt et godt forhold til ettersom Sverige lenge hadde vært en felles fiende.

Kronprins Frederik hadde i en avtale med Frankrike og Russland fra 31. oktober 1807, altså etter Flåteranet, forpliktet seg til å angripe Sverige dersom Russland angrep Finland. Dette gjorde så Russland 21. februar 1808, og Danmark måtte derfor erklære Sverige krig – noe som skjedde åtte dager senere.

Frankrike skulle støtte opp om det planlagte danske angrepet mot Skåne ved å sende 20.000 mann, herunder en del spanske soldater, fra Tyskland mot Sverige via Sjælland. Lederen for denne styrken var ingen ringere enn general Bernadotte, senere svensk-norsk konge under navnet Karl Johan. Overføringen av den fransk-spanske styrken fra Jylland til Sjælland ble rotete. Og da de spanske troppene etter revolusjonen i Spania, trakk seg ut, ble den franske styrken værende på Jylland. Senere er det spekulert i om den trege fremdriften kanskje var bevisst fra Napoleon sin side. Hæren kunne da forpleies fra ”det danske spiskammers”, samtidig som dens tilstedeværelse motvirket danske tanker om eventuelt å trekke seg fra alliansen.  

Kampene i grensetraktene

Norge skulle angripe inn i Sverige fra nord med en styrke på 5.000 soldater under prins Christian August. Svenskene så denne trusselen, og deres første – preventive – angrep ble mot Norge. En stund var det snakk om at Gustav IV Adolf skulle få hjelp av britiske soldater, men selv uten denne støtten gikk svenskene til angrep på Norge våren 1808. Norske soldater slo godt ifra seg i flere kjente slag; 19. april ved Toverud, 25. april ved Trangen, og 10. juni ved Idd. Svenskene nådde ikke sitt mål om å innta Christiania. Istedenfor var det Norge som tok nesten tusen krigsfanger, hvorav mange av sikkerhetsmessige årsaker ble sendt til Bergen.

Den 7. desember 1808, da hærstyrkene stod relativt fastlåst mot hverandre i Kongsvinger-traktene, valgte prins Christian August, i strid med kongens vilje, å inngå en våpenhvile med den svenske øverstkommanderende Adelsperre. Hensikten var først og fremst at Adelssperre nå ønsket å lede ann i et kupp mot Gustav IV Adolf, og trolig hadde Christian August det håp at dette ville kunne lede til en ny nordisk forsoning. At han selv nøt så stor respekt i Sverige at han var ønsket – og faktisk ble valgt som kronprins etter den nye, men gamle og barnløse kong Karl 13. – kan jo også ha spilt en rolle.

Våpenhvilen med Sverige holdt seg helt til den ble avløst av en fredsavtale 10. desember 1809. Rett før årsskiftet fratrådte prins Christian August sine funksjoner i Norge, og han tiltrådte som kronprins i Sverige, som nå tilnærmet seg den franske siden av striden. Men Christian Augusts helse hadde aldri vært god, og da han døde 28. mai 1810, åpnet det veien for at den franske general Bernadotte ble tilbudt å bli svensk kronprins. Senere var det han – selv om han var tidligere fransk general – som i det rette øyeblikk fikk Sverige til på nytt å velge britisk side.

Sjøkrigen mot Sverige

For sjøforsvarets vedkommende, medførte krigstilstanden med Sverige ytterligere problemer. Norge mistet muligheten til en landveis forbindelse med Danmark. Og når både svenske og britiske fartøy kunne operere ut fra kysten av Sverige, ble det enda verre å opprettholde forbindelsen med Danmark. Resultatet var økte forsyningsproblemer for Norge, og økt kapervirksomhet fra begge sider; noe som medførte at mange nordmenn havnet i svensk fangenskap.

En god del norske kanonbåter var av sikkerhetsmessige årsaker allerede trukket sammen ved Hvaler-området. Herfra var veien over til fienden ikke lang, og det kom da også til enkelte trefninger.

Den 27. april 1808: Med en styrke ved Hvaler på omtrent 30 kanonbåter seiler kommandør Fisker mot Strømstad, der de først overrasker en svensk fortropp som de tar til fange. Lenger inn mot Strømstad møter de en styrke på bare fem svenske kanonfartøy, som de jo bør klare å nedkjempe. De svenske fartøyene ligger imidlertid godt beskyttet, og mange av de nye norske kanonbåtene springer lekk pga. påkjenningen egen kanonskyting gir. Etter en halv times kamp og med syv døde og fire sårede, trekker Fisker styrken ut. Svenskene hadde på sin side fire døde og 15 sårede.

Det lite smigrende resultatet ble rettet opp en måned senere da det var svenskene som med en tallmessig overlegen styrke på 30 fartøy, angrep seks godt posisjonerte norske kanonbåter ved Gravningssund. Her hadde nordmennene ingen døde, mens svenskene mistet 20 mann.

Grensetrefningene - hvor viktig for Norge og krigen?

Trefningene i norske grensetrakter mot Sverige, ser ut til å være langt bedre kjent i Norge enn for eksempel Flåteranet i seg selv er. Ikke minst har kaptein Dreyers dødsforakt på en stubbe under kampene ved Trangen i Åsnes i Hedmark i 1808, fått stor oppmerksomhet. Likevel er det vanskelig å hevde at dette var noe mer enn akkurat trefninger, og riktig å hevde at de hadde liten betydning for Norge både under og etter krigen.

Derimot var krigen med Storbritannia og den britiske blokaden av Norskekysten av avgjørende betydning. Den medførte at utenrikshandelen med import av korn, andre matvarer og viktige varer ellers, stoppet nesten helt opp. Resultatet var hungersnød og armod over det meste av Norge.