DET NORSKE SJØFORSVAR VED KRIGENS START

Av Hans Petter Oset

Totalt sett var det i 1807 i liten grad bygget opp noe eget kyst- og sjøforsvar i Norge. Anleggelsen av Fredriksværn verft i 1750, hadde kun gitt verftskapasitet til bygging og vedlikehold av mindre orlogsfartøy. Etter hvert var det bygget en liten flåte av galeifartøy, men denne flåten mistet tidlig sin betydning. Derfor hadde man forut for 1807 etablert en ordning med at ett av de større orlogsfartøyene ble over vinteren i Norge, for på en måte å vise flagget. I tillegg var det et mindre antall kanonfartøy i Norge. Sjefsstillingen for Fredriksværn var sammen med de fem innrulleringssjefene, de eneste faste sjømilitære sjefsstillingene.

Stort bedre var det ikke med resten av marinens norske personell. Ved krigsutbruddet i 1807, hadde Norge i mer enn 200 år bidratt med mannskaper til den store dansk-norske marine. Prinsippet for innrullering – fra 1803 – var at alle som ernærte seg av havet, skulle innrulleres og kunne utskrives til kongelig sjøtjeneste når det ble nødvendig. I alt var 50.000 sjøfolk rulleført. Men under 20% av disse hadde erfaring fra Marinen, og av disse igjen, befant mange seg i handelsflåten og var fritatt for utskriving.

Det øvrige forsvaret var organisert på landforsvarets premisser. Kommanderende general var prins og feltmarskalk Carl von Hessen. Han var også sjef for Jylland og Hertugdømmene og oppholdt seg for det meste i Holsten. Under ham var Norge delt i tre Generalkommandoer – fra 1808 bare to – som hadde hver sin general. Stattholderen i Norge, prins Christian August, var sjef for Sønnenfjelske generalkommando, og var øverstkommanderende i Carl von Hessens fravær. Generalenes kommando gjaldt også kyst- og skjærgårdsforsvaret, mens Admiralskollegiet i Danmark hadde kommandoen over den sjøgående flåten. Den var i alle tilfelle svært liten i Norge, og kun i tilfelle en krig hadde man sett for seg å utnevne en egen øverstkommanderende sjøoffiser i Norge.

Den sjøgående styrken og kystbatteriene

I Norge bestod ved fredsbruddet den sjøgående styrken av:

  • linjeskipet Prindsesse Lovisa Augusta
  • linjeskipet Prinds Christian Frederik
  • briggen Laugen
  • 5 kanonsjalupper
  • 3 kanonjoller
  • noen småfartøy

Kystbatterier ved fredsbruddet var følgende:

  • Slevigs Batteri (Drammen)                14 stk 18-punds kanoner
  • Vallø Saltverk Batteri (Tønsberg)     19 stk 4- til 24-punds kanoner
  • Svelvig Batteri (Drammensfjorden)  34 stk 3- til 12-punds kanoner
  • Sandvigen Batteri (Arendal)             12 stk 12-punds kanoner
  • Flekkerø Batteri (Kristiansand)         4 stk 24-punds kanoner
  • Fredriksværn                                     diverse batterier

 

Opprustningen

Den 30. august 1807 beordret prins Christian August sjefen på Fredriksværn Verft, kommandørkaptein J S Fabricius, og sjefen på Prinds Christian Frederik, kommandørkaptein Snedorff, å danne en kommisjon som skulle organisere og administrere Norges sjøforsvar. De to offiserenes anbefaling var:

  • aktiv bruk av kapere
  • bygging av 45 kanonbåter, som kunne operere innenskjærs langs kysten til Stavanger
  • etablering av kystbatterier som sikring av viktige punkter
  • at fyrene ble slukket
  • at fem offiserer reiste rundt for å se på lokale tiltak

Lite konkret ble gjort før kommandør Lorentz Fisker den 31. oktober 1807 overtok ansvaret for organiseringen. Hans oppgave var enorm; både operativt, personellmessig og forsyningsmessig. Til hjelp hadde han ikke stort annet enn en sekretær, en adjutant og en revisor – hvorav sistnevnte må anses for å være viktig nok. Fisker hadde stor tillitt hos kronprinsen selv, men han fikk liten støtte fra det danske admiralitetskollegiet. Statens evne og vilje til å finansiere oppbyggingen av sjøforsvaret, var svært begrenset, og det måtte i stor grad finnes ordninger som innebar at byene, næringsliver og private bidro til finansieringen.

Kystbatteriene

Kystvernet ble, med basis i innrulleringsdistriktene, organisert i divisjoner og underliggende seksjoner, der folkene ved siden av sin faste jobb hadde en viss tjenesteplikt. Deres oppgave var å bemanne de flytende og de landfaste kystbatteriene. Det ble plukket ut kanonkyndige, og det ble sørget for en viss uniformering, som også virket motiverende, og det ble gitt direktiver om pliktig bevæpning. For ikke å gripe for mye inn i folks vanskelig hverdag, ble det bestemt av øvelser skulle holdes på søndager, etter kirketid. Ved alarm eller varsel om samling, skulle hver mann ha med seg mat for 48 timer.

Man rustet opp og utvidet batteriene ved Svelvik og Vallø og anla tre batterier ved Brevik, samtidig som man tilordnet mannskaper. I tillegg ble det etablert mindre kanonstillinger og små eller større flåtebatterier ved innløpet til de viktigste byene. De større flåtebatteriene, som nærmest var stasjonære lektere, kunne ha ti til tolv kanoner av opp til 24 punds størrelse.

Kystsignalvesenet

Ved fredsbruddet var det først losene som fikk et pålegg om å varsle fiendtlig aktivitet, etter et visst signaleringssystem. Men Snedorff hadde allerede planer om et nytt kystsignalsystem for å varsle kystvernet, og Fisker ble den som kom til å organisere det.

I november 1807 ble de to offiserene kaptein Ohlsen og premierløytnant Hagerup sendt ut på en kystreise fra Halden til Stavanger med sikte på at det innen mars 1808 skulle være etablert et signaleringssystem. På sin reise vurderte Ohlsen og Hagerup både kommunikasjonslinjer og punkter for hovedstasjoner og repeterstasjoner. Hovedstasjonene skulle ha en lønnet bestyrer, mens losene, mot en mindre godtgjøring, skulle ha ansvaret for repeterstasjonene. Ved alle stasjonene måtte det settes opp en slags hytte, som dels gav ly for signalpersonalet og dels var til oppbevaring av signalapparatene. Det ble en strevsom reise med over 500 kilometer i til dels ulendt terreng vinterstid. Men innen utgangen av mars 1808, var det full signalforbindelse mellom Fredriksværn og Christiania, mens man fortsatt hadde litt igjen på linjen vest for Fredriksværn.

Det første signaleringssytemet bestod av en flaggstang med tre store flagg og to standere, som til sammen ga 78 ulike kombinasjoner. Danskene hadde et avansert system med tre rær og ti klaffer som kunne gi over 1000 ulike signaler. I desember 1808 kom Ohlsen selv med et modifisert forlag til en optisk telegraf bestående at to rær og seks klaffer, som til sammen kunne gi 154 signal. Dette ble godkjent og det nye systemet erstattet gradvis det gamle fra mars 1809.