Olav Tryggvason - kampene i Horten

Mineleggeren Olav Tryggvason senket et tysk fartøy på havna i Horten 9.april 1940 og hindret i første omgang Albatros å trenge inn på havna. Ironisk nok skulle det eneste fartøyet som virkelig betydde noe i kampen om marinens hovedbase på Karljohansvern ikke vært her 9.april 

Etter å ha eskortert det tyske statsskipet Altmark, sammen med jageren Odin, fra Jøssinghamn til Sandefjord den 6.mars fikk de ordre om å gå til Karljohansvern for å foreta nyinnredning av kadettmessen, ettersyn av hjelpemotorene og dokksetting for stoffing av bunnen. Arbeidet var beregnet til å ta fire uker og lørdag 6.april var arbeidene ferdig. Hjelpemaskinen ble prøvekjørt natten gjennom og det var meningen at Olav Tryggvason skulle gå til bake til Haugesund 8.april. Etter en test av maskineriet, en feil ble oppdaget i hjelpemotoren under belastning, et lager måtte byttes og det ble for seint å gå vestover. Derfor ble avreisen utsatt til dagen etter. Om kvelden ble det som vanlig gitt landlov for halve besetningen – de utskrevne og mannskaper til kl.2400 og befal, samt hjemmehørende fra Horten, til kl.0700 neste morgen. Briseid hadde som skipssjef gitt beskjed om at alle, som vanlig om bord under nøytralitetstjenesten, å legge igjen adresse og nærmeste telefon. En praksis som denne natten skulle vise seg å være viktig.

Briseid hadde gitt ordre om avgang neste morgen klokken 0800 og dro selv hjem ved 18-tiden. Etter å ha gått til sengs et kvarter før midnatt, ringte vaktsjefen, løytnant Braasrud og fortalte at Olav Tryggvason, som lå langs kai, skulle gå ut og fortøye i en bøye slik at den kunne bestryke Vealøsgapet, det eneste innløpet til havnen med sine kanoner.

Det ble straks gitt ordre om å fyre maskinene, gjøre klart skip med ammunisjonen på dekk og få alle hjemmeværende på jobb.

Skyt på fiendtlige fartøy  

Kommandørkaptein T. Briseid, sjefen på Olav Tryggvason, ble av admiral Smith-Johannsen under en personlig samtale underrettet om at krigsskip av ukjent nasjonalitet var trengt inn i Oslofjord krigshavn. Han fikk vite at kamp hadde funnet sted i Ytre Oslofjord og at skipene sannsynligvis hadde forsert linjen Rauer – Bolærne på nordgående kurs. Som følge av dette fikk Briseid ordre fra admiralen om å åpne ild mot fremmede fartøyer som måtte søke å trenge inn på orlogshavnen. Videre ble det underrettet om at han aktet å sende ut minesveiperne Otra og Rauma for å bevokte innløpene til havnen. I tillegg fikk Briseid beskjed om å sende en av fartøyets motorbåter ut til Langgrunn for å be de seks syv handelsskipene som lå til ankers, om å slukke sine lanterner og mørklegge fartøyene. Denne ordren ble utført.

Det var et godt trenet mannskap om bord på Olav Tryggvason

Briseid var om bord ved halv ett-tiden og nestkommanderende kunne fortelle at nesten alle som hadde landlov var om bord. I løpet av neste halvtime var den 134 mann store besetningen, med ett par unntak, på plass. Briseid betegner i sin egen rapport om hendingene at det var et godt øvet mannskap han hadde under kommando denne natten og de hadde trent mye kanoneksersis i løpet av nøytralitetstjenesten. Etter tur kunne nestkommanderende og batterisjefen melde skipet krigsklart. Det var 16 skudd på dekk for hver kanon og luftvernskytset hadde fulle magasin. Det at de hadde skuddene på dekk var ikke vanlig og kunne medføre en stor fare, men Briseid skrev i sin rapport at det var brukt for mannskapene til andre oppgaver når alt skyts skulle bemannes. Det ville derfor ta for lang tid å få frem ammunisjonen. Gjennom øvelse og utprøving hadde de funnet ut at risikoen til tross, var dette den beste løsningen.

Klokken 0200 var maskinen klar og Olav Tryggvason gikk til «telefonbøya» tvers av Krim. Her ville de ha den beste posisjonen i forhold til innløpet.

Kl.0215 var Olav Tryggvason fortøyd i bøya rett vest for Krim på Indre Havn. Det lå slik at det kunne bestryke innløpet ved Vealøs. Det var slått ”klart skip” og besetningen fikk sin nattkaffe, som de fleste drakk på sin post om bord på Olav Tryggvasson, som med sine 2000 tonn, fire12 cm kanoner og et temmelig godt luftvernartilleri var klare til innsats om fiendtlige fartøy skulle forsøke å ta seg inn på havna. 

Varsel i koder

Kl.0403 sendte Otra derfor melding til ledelsen på Karljohansvern: ”To jagere og to minesveipere ved Tofteholmen”. Like etter kl.0410 kom en ny melding: ”De observerte fartøyene er tyske”. På dette tidspunktet viste ikke besetningen på Otra at det var angrepsstyrken med marinens hovedbase som mål de hadde observert. Seinere fikk de vite at det var torpedobåtene Kondor og Albatros og minesveiperne R17 og R27 de hadde passert. Dette var den første meldingen Admiral Smith-Johannsen fikk om at krigsfartøyene som trengte inn i Oslofjorden var tyske. Dette ble straks videresendt til Kommanderende Admiral og til Oscarsborg. Det er uklart hvorfor Oscarsborg mottok meldingen først kl.0435, etter at det tyske forseringsforsøket var slått tilbake av festningen. De tyske fartøyene styrte etter kontakten med Otra mot Karljohansvern, og Otra fulgte et øyeblikk etter dem. Da kaptein Hovdenak ble klar over at han var avskåret fra å gå tilbake til orolgshavnen i Horten, bestemte han seg for å gå nordover til Filtvedt for å komme i telefonkontakt med Sjøforsvarssjefen og gi rapport.

 

Før Otra svingte nordover ble det 0425 sendt følgende melding til sjøforsvarssitriktet; ”Fienden er utenfor Karljohansvern”. Denne meldingen ble videresendt til Olav Tryggvason, men i kode og ble ikke tydet før kl.0500. Da var fartøyet allerede i kamp med de tyske fartøyene som trengte inn på Hortens Indre Havn. 

 

Klare til kamp

På Olav Tryggvason var alt klart til kamp da de to tyske fartøyene kom. Ved hver av skipets fire 12 cm kanoner lå 16 skudd brisantammunisjon, ammunisjon var også brakt frem til fartøyets luftvernskyts som besto av en 76 med mer kanon, to 20 med mer oerlikonkanoner og to 12,7 med mer Colt-mitraljøser. Men heller ikke på Olav Tryggvason var besetningen fulltallig. Av fire kanonkommandører ved12 cm kanonene var bare en om bord og sentralskytteren var heller ikke tilstede. Fartøyet var utstyrt med et sentralsikteanlegg for fartøyets12 cm kanoner, slik at disse kunne avfyres samtidig av sentralskytteren. Fartøyets batterisjef, kaptein H. Lowzow, hadde derfor fordele besetningen til 12 cm kanonene så godt som det under rådende omstendigheter lot seg gjøre. En vernepliktig underkanoner ble satt som skytter ved sentralsiktet. De fleste av befalet og mannskapet hadde vært om bord i ett år og besetningen var rimelig godt trent. Utover morenen ble det fra fartøyet holdt særlig skarp utkikk mot Vealøsgapet. Omtrent kl.0435 meldte utkikken at han så mørklagte fartøy i gapet. Sjefen, Kommandørkaptein Briseid, sprang straks på bakken, hvor fartøyets nestkommanderende, kaptein B. Dingsør og kaptein Lowzow alt hadde innfunnet seg. Det var fremdeles halvmørkt og noe disig slik at siktbarheten ikke var god. Vealøs kunne på dette tidspunktet ikke sees fra Olav Tryggvason, likevel kunne fartøyene som var kommet litt lenger inn tydelig observeres av skipets offiserer. Da det ikke ble observert noe signal (raketter) fra den flytende bevoktningen som man på fartøyet gikk utfra var blitt etablert i overenstemmelse med Sjøforsvarssjefens ordre, gikk offiserene ut fra at det var norske fartøy som kom inn på havnen. Enten det nå var fartøy som hadde vært ute på bevoktning eller var de to mineleggerne Glommen og Laugen som kom tilbake. Imidlertid nærmet fartøyene seg hurtig uten at det lyktes å identifisere dem. Det ble observert mange folk på dekk. Kunne det være transport av kystartillerister som skulle ilandsettes på Karljohansvern. Det synes ikke som om noen tenker tanken at det kan være to fiendtlige fartøy som kom for å ilandsette soldater. Først da forreste fartøy passerte Olav Tryggvason på en avstand av 60 meter og det tyske krigsflagget ble tydelig ble det klart at det var fiende som passerte. Batterisjef Lowzow sprang straks opp på ildlederbrua og gjorde klart til skyting med 12 cm kanonen. Kanonene var nå rettet mot det fremste av fartøyene. 

 

Varselskudd

Kommandørkaptein Briseid ga imidlertid ikke straks ordre om å skyte på de to tyske fartøyene, til tross for at han hadde ordre fra Admiral Smith-Johannsen om å åpne ild mot fremmede fartøy som måtte ønske å trenge seg inn på Hortens Indre Havn. Briseid fulgte i stedet nøytralitetsverninstruksens bestemmelser og lot fløyte en rekke stoppsignaler med dampfløyten og ga ordre om å skyte et løst varselskudd. Da fartøyene ikke stoppet, lot han skyte to skarpe varselskudd. Først da dette ikke resulterte i annet en at aktre fartøy (R 27) styrte styrbord og satt kurs nord vestover mot Løvøysund, mens fremre fartøy fortsatte mot Apenes bryggene, gav kommandørkapteinen ordre om å åpne ild mot dette fartøyet. Vi har ingen svar på hvorfor kommandørkaptein Trygve Briseid om bord på Olav Tryggvasson valgte å skyte varselskudd først. Før første skudd kom, var den første tyske båten allerede ved Korenbrygga på Indre havn. 

 

Ved avfyringen av det første skarpe varselskuddet, som ble skutt med stridsammunisjon, var imidlertid apparatene for overføring av ordrer fra ildlederbrua til12 cmkanonene falt ut, slik at det ikke var mulig for batterisjefen å lede ildgivningen derfra. Han sprang derfor ned på bakken for å lede ilden av forre gruppe (12 cmkanon nr. 1 og 2), mens vernepliktig løytnant W. E. Braarud overtok ledelsen av skytingen ved aktre gruppe (12 cmkanon nr. 3 og 4).

Innen batterisjefen rakk overta ildledelsen av forre gruppe hadde imidlertid kommandørkaptein Briseid selv åpnet ild og skutt to skudd mot R 17, som da var fremme ved Korenbrygga. Det andre skuddet traff akterskipet så det kom i brann. Etter dette overtok kaptein Lowzow ledelsen av skytingen og kommandørkaptein Briseid går opp på kommandobrua for å lede kampen derfra. Klokken er nå 0445. Kaptein Lowzow fortsatte skytingen og R 17 blir utsatt for to nye treffere, et i maskinrommet og en i bakken.

 

Etter at de tyske soldatene hadde kommet seg på land gikk fartøyet fra land i et forsøk på å komme seg unna ilden fra Olav Tryggvason. Hadde de rukket å snu hadde de også kunnet bruke sine egne våpen. Den ble i stedet rask etter truffet og kunne nå ikke seiles og brannen om bord tiltok. Det ble gjort forsøk på å slokke, men brannen spredde seg. Da det viste seg umulig å redde fartøyet, hoppet mannskapet i sjøen og svømte i land.

 

Olav Tryggvason ble  ikke truffet av noen granater, men det var nære ved, flere traff vannet ikke så langt fra fartøyet. Det ene så nær at et regn av granatsplinter kom inn over bakken. Flere mann ble slått i dørken av lufttrykket. Nå ble fartøyet manøvrert nærmere land, men fremdeles slik at forre gruppes kanoner kunne skyte mot innløpet ved Vealøs og de aktre kunne åpne ild mot R 27, som fortsatt lå i ly bak knausen ved reverompa. Olav Tryggvason hadde ikke ligget lenge oppunder Østøya før R 27 kom bakkende ut fra sitt skjul ved Reverompa. Det satt kurs mot Løvøysund og det ble umiddelbart åpnet ild både med aktre og forre kanoner. Det ble registrert et treff i overbygget før R 27 forsvant, men først ble ilden besvart med 20 mm mitraljøser og et hav av sporlysprosjektiler traff Olav Tryggvason i de minuttene skytingen pågikk. Samtidig falt det større granater fra torpedobåtene nord for øyene, uten å treffe. Ingen ble skadd og fartøyet fikk ikke noen nevneverdig ødeleggelse. Det skulle derimot vise seg at R 27 hadde fått hard medfart av det12 cmprosjektilet fra Olav Tryggvason som traff overbygget på det tyske fartøyet. Det var fortsatt manøvreringsdyktig og sluttet seg seinere til de tyske krigsskipene som lå ved Bevøya. Ved sjutiden om morgenen ble det observert i sakte fart oppunder Tofteholmen. Det ble hevdet at R 27 senere sank ved Bevøya som følge av skadene fartøyet hadde fått under angrepet på Horten. Vi har ingen tyske kilder som sier noe om at fartøyet sank.

 

Det ble nå en pause i kampene, men rundt kl.0630 stevnet imidlertid et av de tyske fartøyene inn Vealøsgapet.  Da Albatros var kommet bak Østøya, etter sitt mislykkede forsøk på å trenge inn på Idre Havn, begynte det sammen med Kondor og skyte salver over Østøya og inn over Karljohansvern. Ildtakten økte og et større antall10,5 cmprosjektiler falt overalt inne på verftsområdet. Et av fartøyene skøyt også noen skudd inn gjennom Strømsund mot Karljohansvern. Flere prosjektiler slo ned på Krim der blant annet minevesenets kontorbygg ble truffet. Det ble også losjiskipet Kong Oscar II, som lå til ankers ved sørvestpynten av Mellomøya. Et prosjektil satte fartøyet i brann, ingen ble skadet og brann snart slukket uten å gjøre større skade. 

 

Olav Tryggvason fortsatte å manøvrere frem og tilbake langs Østøya, helt oppunder land. Det ventet et nytt angrep og forsøk på å trenge seg inn på havna, men et slikt forsøk kom aldri.  Kl. 0735 ble overgivelsen av Marinens hovedbase undertegnet og kampene opphørte.

 

Samtidig fikk fortet og fartøyene ordre om å heise hvitt flagg. Klokken var da 0740.

 

Da Olav Tryggvason kl.0750 heiste hvitt flagg – en bordduk – på stortoppen, og ti minutter seinere lå fortøyd i bøye på Indre Havn, var det tid for å gjøre opp status. 35 direkte treff av 20 mm prosjektiler i skrog og overbygg, i tillegg en del rikosjett-treff og treff av granatsplinter. Ingen av disse hadde betydning for fartøyets kampberedskap. Av besetningen ble ingen drept under kamp, men to mann ble, som tidligere nevnt, lettere såret. Etter kampenes slutt ble de brakt til det provisoriske sykehuset på Åsgården. Olav Tryggvason skøyt i alt 55 skudd med12 cmkanonene. Fartøyets øvrige skyts ble ikke benyttet. Det oppsto ingen havari eller klikk, verken på kanonene, siktemidler eller ammunisjon under kampene. Apparatet for overføring av ordre fra ildlederbrua til kanonene falt som nevnt ut etter det første skuddet med stridsammunisjon.