Da torpedolageret på Østøya ble sprengt

Da torpedolageret på Østøya ble sprengt

Hjalmar Berge ved en torpedo på Marinemuseet. Foto: Svend Aage Madsen, 1984

Søndag ettermiddag 21.januar 1945 hørte Hortens innbyggere tidenes eksplosjon, tett etterfulgt av en enorm røksøyle som steg på himmelen. Historien om sprengningen av torpedolageret på Østøya for 70 år siden (21.januar 1945) er ikke den aksjonen som har fått størst oppmerksomhet selv om målet var å redde livet til hundrevis av sjøfolk.

På Østøya like nord for Horten, hadde den tyske okkupasjonsmakten overtatt og utvidet torpedolageret. Torpedoer tyskerne kunne bruke om bord på krigsskip og undervannsbåter. Anlegget lå i en bunker inne i fjellet på Østøya og inneholdt 184 torpedohoder, med en samlet sprengstoffmengde på rundt 52 tonn. Like ved siden av lå et krutt hus med blant annet reservedeler til torpedoer, tennapparater, og gyroskop.

Sabotøren

Den 28 år gamle Hjalmar Berge, var torpedomekaniker og arbeidet ved torpedolageret på Østøya. I aprildagene 1940 hadde han tjenestegjort om bord på en minelegger som kvartermester. Han bestemte seg for å rømme til Sverige like etter okkupasjonen, men ble tatt og satt på Grini i fire måneder. Fra familien, som hadde gode kontakter, fikk han hjelp å slapp ut fra fangenskap.

Han hadde siden 1941 vært engasjert i motstandsarbeidet og i en samtale med avsnittssjef Odd Johan Nilsen (som seinere ble en av direktørene på Horten verft) foreslo Berge at lageret burde sprenges. Kanskje var han inspirert av skipssabotasjen på Marineverftet på Horten 27.september 1944. Da sprengte Ragvald Teien og Henry Hansen den nesten ferdig bygde jageren som lå til kai på verftet.

Initiativet

Hjalmar Berge mente en aksjon mot torpedolageret ville hindre at torpedoene ble brukt av tyske undervannsbåter mot allierte fartøy. Berge fortalte at Nilsen ble begeistret for forslaget og syntes dette var en god ide. De begynte å planlegge aksjonen og den ble snart fremlagt for «Martin», lederen for motstandsarbeidet i distriktet. Han synes på sin side at dette var en god plan og fikk den sendt over til London med kurer via Sverige.

Svaret fra London kom 16. januar etter at telegrafist Harald Storvik mottok meldingen om at aksjonen kunne godkjennes hvis gruppen var sikker på at Horten by ble skånet ved en eksplosjon. I tillegg var det understreket at det bare var torpedolageret og ikke minelageret som skulle sprenges.

«If you are certain bunkers contain torpedoes and not only miners this operation is approved when you have consulted experts as to possible danger to town which in our opinion is unlikely.(…)”.

Det var en reel frykt for t eksplosjonen ville kunne slå inn over byen. Den lokale gruppen forespurte sprengningseksperter og andre kyndige personer før endelig klarsignalet ble gitt.

Aksjonen

Hjalmar Berge fikk 250 gram plastic (sprengstoff) og noen tidsblyanter. Etter en kortfattet instruksjon om hvorledes han skulle utføre sprengningen var alt klart. Eksplosivene oppbevarte han hjemme på soverommet frem til aksjonsdagen. Berge involverte sin kone i planen, ikke minst var dette nødvendig med hensyn til at de måtte rømme etter at aksjonen var gjennomført.

Aksjonsledelsen mente at lørdag var det beste tidspunktet, da var det få norske arbeidere på jobb og Berge ville kunne arbeide mer uforstyret. Det var viktig å ikke ha folk rundt seg, for det var en relativ stor jobb som skulle gjøres for å anbringe eksplosivene på rett sted.

Allerede lørdag 20.januar bare fire dager etter at aksjonen ble godkjent i London dro Berge til Østøya med en ladning på 250 g plastic sprengstoff gjemt på kroppen.

Etter å ha passert vakten på Kanalbroa tok han båten fra Sykehus-brygga til Østøya. Han hadde egentlig ikke adgang til lageret på lørdag, men kontordamen kjente ham, så det ordnet seg. Han måtte kvitere for nøkkelen, så det ville være enkelt for tyskerne i etterkant og finne ut hvem som hadde utført sabotasjeoppdraget. Det viste selvsagt Berge og planen var lagt opp ut fra det.

Ingen fatt mistanke til at han var på jobb en dag han egentlig skulle ha fri. Berge møtte flere vakter på vei til lageret, en av dem, en eldre tysk vaktmann fulgte med inn på lageret for å varme seg. Berge fortalte at vaktmannen ikke ville gå og at han måtte finne på noe for å få han vekk. Berge begynte å feie gulvet og jobbet uten snakke til vaktmannen. Det ble sikkert for kjedelig for han, sa Berge og forteller at vaktmannen forsvant ganske snart.

Alene måte han først bruke kranen for å snu torpedoen slik at han kom til en liten luke på torpedohodet. Det var 32 skruer som skulle fjernes. Det var så trangt at han måtte fjerne en del av sprengstoffet som allerede lå der, for å få plass til sitt eget sprengstoff og tidsblyanten. Han valgt en tolvtimers blyant. Skrudde på lokket igjen, snudde torpedoen og låste lageret. Klokken var ikke mer en 10 på formiddagen da han leverte tilbake nøkkelen, tok på seg skiene og gikk over til Mellomøya og derfra videre hjem.

Flukten

Betingelsen for at han skulle utføre aksjonen var at så snart han var kommet hjem skulle han, kona (Karin) og den 3 år gamle sønnen (Rolf) hjelpes over til Sverige. På forhånd var det ordnet med dekning i Oslo og planen var at Sverre Lyngaas Dahl, skulle kjøre familien til Holmestrand i prispolitiets bil, der en annen bil skulle overta. Det hadde falt mye snø denne dagen så bilturen lot seg ikke gjennomføre. Det ble derfor ordnet med togbillett fra Horten til Oslo. Disse forsinkelsene gjorde at de ikke ankom Oslo før like over midnatt. Hadde eksplosjonen gått etter planen hadde ikke rukket å komme i dekning. Vel fremme på Vestbanen gikk Berge og resten av familien av toget. Han hadde avtalt å ha en avisen under armen. Han som skulle møte dem viste de var tre og så i tillegg avisen. Uten et ord kom han bort tok kofferten og gikk foran dem ut av stasjonen.

Eksplosjonen etterlot seg et stort krater der fjellanlegget hadde vært

Kraftig eksplosjon

Sprengningen skjedde først utpå ettermiddagen 21. januar, ved 1345-tiden. Forsinkelsene skyltes denne gangen, som mange andre ganger tidligere, det kalde været. Aksjonsledelsen trodde noe hadde gått galt og at det ikke kom noen eksplosjon. De var i ferd med å kalle Berge tilbake fra Oslo.

Hele torpedolageret og krutt huset gikk i lufta. Eksplosjonen var svært kraftig. Byen ble spart, selv om mange merket den kraftige eksplosjonen. Bilder falt ned fra vegger og noen vindusruter ble knust. Enkelte har betegnet eksplosjonen som et jordskjelv. En tysk soldat mistet livet og åtte ble skadd. Etter aksjonen hadde tyskerne bare fem torpedoer igjen i hele sydøst-Norge.

Etterforskningen

Det tyske sikkerhetspolitiet hadde kort tid i forveien etablert seg i Horten med oppdrag spesielt å passe på militære områder. Aksjonen mot jageren ved kaia på Marineverftet høsten før var en av grunnene til det. Tysk sikkerhetspoliti i Oslo, Drammen og Larvik ble koblet inn i saken, ute at de fikk tatt de ansvarlige.

Et døgn etter eksplosjonen var etterforskningen kommet så langt at Erich Tillich fra sikkerhetspolitiet i Larvik kunne sende beskjed fra Horten til sin arbeidsgiver med følgende beskjed; «Gjerningsmannen – en arbeider – er kjent, men har vært borte siden lørdag. Flyktet med kone og barn». Det ble ikke utført represalier ovenfor sivilbefolkningen, men vaktholdet ble ytterligere skjerpet.

Karin, Hjalmar og lille Rolf

Over til Sverige

Berge og familien ble liggende i dekning i Oslo i flere uker på grunn av dårlig koordinert flukt og de måtte skifte leilighet flere ganger. Tyskerne mistenkte at Berge hadde søkt tilflukt hos faren i Sandvika. Han ble arrestert og ble sittende på Grini til krigen var slutt.

Etter hvert kom Hjalmar Berge seg over til Sverige på ski, sammen med noen fra Oslo-gjengen. Kona og sønnen ble sendt tilbake til Vestfold, og via Tjøme ble de fraktet over til Sverige med båt.

Berge reiste ganske snart videre fra Sverige til England der han raskt kom i tjeneste og han avsluttet sin karriere i Sjøforsvaret som Orlogskaptein da han ble pensjonert.

Etter krigen fikk Berge den britiske kongens tapperhetsmedalje, The Kings Medal of Courage. En medalje som henger høyt og som også ble gitt til Max Manus. I følge bestemmelser, gitt av ledelsen i hjemmestyrkene etter krigen, skulle det ikke gis norske medaljer for denne type av aksjoner. Det kan synes merkelig når sjefen for den verdensomspennende militære motstandsbevegelsen SOE, Sir Colin McVean Gubbins, rangerer sprengningen av det tyske torpedolageret på Østøya som viktigere en den mer omtalte og aktuelle tungtvannsaksjonen på Rjukan.