Da Pol III møtte overmakten 8.april 1940

Før midnatt, fem timer før angrepet på Norge skulle starte, oppdaget den lille og gamle fangstskuta Pol III fiendtlige fartøy gå inn i fjorden. Det ble et dramatisk møte, som krevde det første offer i angrepet på Norge.

Allerede på formiddagen 8.april hadde de første krigshandlingene blitt observert fra Svenner fyr og fra tollvakten på Kjerringberget i Sandefjordsfjorden. Det var den tyske tankeren Posidonia, opprinnelig hjemmehørende i Hamburg, som ble senket av den britiske ubåten Trident. Den tyske skipperen ble tatt om bord i ubåten, resten av mannskapet gikk i livbåtene og ble tauet til land i Stavern av losskøyta. De to norske marinefartøyene, torpedobåten Ravn og minesveiperen Hvas assisterte. Ingen viste på dette tidspunktet at den tyske angrepsflåten ”kampfgruppe5”allerede var på vei. Mannskapet om bord på de tre fartøyene Fram, Skudd og Pol III som hadde vakttjeneste ved ytre grense av Oslofjorden, mellom Færder og Østfold, viste heller ikke hva som skjulte seg i tåkehavet når klokken nærmet seg midnatt 8. april.

Pol III i vakttjeneste var med sin ene lille kanon ingen trussel mot den tyske armadaen

Den tyske angrepsgruppen på vei inn fjorden bestod av krysseren Blücher, lommeslagskipet Lützow, den lette krysseren Emden, torpedobåtene Möwe, Albatros og Kondor. I tillegg åtte minesveipere og noen mindre hjelpefartøyer og drøyt 2000 mann om bord. Mørklagte og med firte flagg gikk de inn fjorden. Fyrene lyste og gjorde manøvreringen enkel, dette til tross for at de hadde hørt over norsk radio at alle kystfyr fra svenskegrensen til Bergen skulle slukkes.

 

Bauen på Pol III

Lenge fryktet de at angrepet var kjent og at overraskelses momentet var borte. Med lysene tent tok mannskapet på de tyske fartøyene dette som et godt tegn. De håpet å ta seg inn Oslofjorden uten norsk motstand. Like etter ble de to store fyrene, Færder og Torbjørnskjær slukket og like etter slukket de andre fyrene innover i fjorden. Ordren var gitt av kommanderende Admiral, kontreadmiral Henry Diesen, fordi situasjonen var så anspent, men uten at han viste at tyske fartøyer allerede var på vei inn Oslofjorden. Det ble heller ikke lagt ut miner, fordi ordren om dette kom for seint.

 

Fra Blücher, som lå først så de en norsk vaktbåt som styrte rett mot dem på kryssende kurs (Pol III). Torpedobåten Albatros fikk oppdraget med å ta seg av vaktbåten, resten av de tyske fartøyene fortsatte innover fjorden.

 

 

Vaktbåt i kamp

Pol III ble ført av kaptein Leif Welding Olsen. De hadde rundet Færder for å gå mot Torbjørnskjær. På broa sto overkanoner Bergan og så at været ble stadig dårligere. Han oppdaget to store skygger i den tette tåka, skyggene gled innover fjorden. Kaptein Welding Olsen ble purret og kom seg på brua. Sammen så de to skygger som stadig kom nærmere, de så at det var krigsskip, men viste ikke om det var engelske eller tyske. De kunne ikke vente og Olsen gav ordre om varselskudd og full fart forover. Et av fartøyene stoppet. Pol III gikk mot det tyske skipet og rente baugen kraftig inn i torpedobåten Albatros og påførte den et stort hull. De hørte tyske stemmer og Pol III sendte straks opp signalrakettene som skulle varsle om fiendtlig skip i Oslofjorden – en hvit og to røde. Like etter, i det klokken hadde blitt 2315 sendte telegrafisten om bord melding til marinestasjonen på Horten.

 

Det brøt ut en mindre brann om bord på Pol III, vi ser også kulehullene

Kraftige lyskastere ble rettet mot Pol III og en stemme oppfordret mannskapet i det norske patruljefartøyet om å kapitulere. Olsen avviste dette, det ble en kort samtale mellom de to skipssjefene, uten at vi vet hva nøyaktig som ble sagt. Fartøyene gled fra hverandre og på et par hundre meters avstand svarte Albatros med mitraljøse ild. 

Antennen på Pol III ble skutt i filler, og dekket fikk flere skuddsår.  Mitraljøse ilden ble rettet mot baugen, der blant annet kaptein Olsen befant seg. Han sprang mot brua, men ble skutt i beina. Mannskapet på 12 forsøkte å komme seg i livbåtene, men den tyske ilden hindret dem i det. De fikk en pram på vannet, men denne fylte seg med vann og kantrer fordi de var for mange. Olsen forsøkte å henge i rælingen, han klarer det en stund, men på grunn av blodtapet måtte han slippe og ble borte i det kalde vannet.

Kaptien Leif Welding Olsen

Det er skrevet flere skildringer av det som videre skjedde og på enkelte områder er beretningene forskjellige. En av disse forteller at Welding skal ha sagt i det han slapp båten: ”for meg er det for seint, hils hjem”, før han slapp ripa og ble borte i sjøen. To av de sentrale aktørene i dramaet som utspant seg i ytre Oslofjord har klart tilbakevist dette og sagt at de aldri hørte Welding si noe i det hele tatt da han slapp taket. Uansett om det ble sagt noe eller ikke, kaptein Leif Welding Olsen ble borte i sjøen og ble den første nordmannen som falt under angrepet på Norge, og det allerede før vi skrev 9. april i kalenderen.

Besetningen på Albatros fisket opp de av mannskapet på Pol III som ikke hadde kommet seg om bord igjen i Pol III, mens tyskeren lot det norske vaktskipet drive tomt og skadeskutt inn mot kysten. Norge var i krig!

 

Mannskapet fra Pol III måte bli med Albatros på sin ferd videre inn fjorden og klokken 9 neste dag ble de overført til krysseren Emden som da lå utenfor Son. Om formiddagen 10. april kom mannskapet med krysseren til Oslo. På Akershus ble de avhørt, og de måtte love og ikke gripe til våpen igjen. Deretter ble de overført til politihovedkvarteret i Møllegata 19, før de ble sluppet fri.